Beriket miljø

Nå er det altfor lenge siden sist jeg skrev noe her. Og jeg som har så mange morsomme planer ;)
Idag tenkte jeg å skrive litt om beriket miljø. Jeg har nevnt det tidligere som aktiviserings-forslag. Men dette er også ypperlig for hunder som trenger å bygge opp selvtilliten.
Kanskje har du en omplasseringshund som ikke har fått god nok miljøtrening, eller har opplevd ting som har gjort den engstelig.
Dette er perfekt for valper. Gode oppdrettere bruker dette aktivt for at valpene skal bli robuste små som tåler mange forskjellige lyder, underlag osv som tør å utforske verden som et eventyr.
Har du en eldre eller syk/skadet hund som ikke kan bevege seg så mye, så er dette helt knall.

Det er super-enkelt!
Fin fram masse rart fra loft,, kjeller, bod, bil... Og sette det ut i hagen. Det kan være ting som hunden kan klatre på, stikke hodet inni, snuse på, smake på, ting som lager lyd, har forskjellige teksturer etc. Bruk fantasien!
Så lar du hunden utforske i eget tempo, uten mas eller kommandoer.

 

Godbiter gjemt inni tingene kan oppmuntre til utforskning.

Her hadde jeg knyttet på noen tomme hermetikkbokser og skjerf som kunne skrangle og bevege seg i vinden.

 

Litt godbiter inni en agility-tunell.  

 

En gammel stige til å klatre på...

 

Mange hunder synes det kan være skummelt å gå under ting, men ikke Whisky :)

 

Searching high and low :)

Og et par super-enkle hjemmelagde aktiviseringsleker. 

Skylte ut av to Pringles-rør og puttet godbiter inni.

Og sist men ikke minst. Godbitsøk i vann. Må innrømme at jeg ble så utrolig kry da Kaisa gikk rett på her og fisket godbiter. Tenk at hun for noen år siden var så usikker at hun ikke torde gjøre noe på eget initiativ. Jeg kommer aldri til å slutte å elske å se hennes nysgjerrighet. 

Er hun ikke søt!?!

Lært hjelpeløshet

Forrige helg hadde Hundefolk i Gjøvik/Totenområdet invitert Jenny Nyberg fra Sverige for å snakke om "Den formbare hjernen". Jeg har hørt foredraget før, men det var minst like bra denne gangen. I tillegg var det endel ny informasjon med. 

Jenny er hjerneforsker ved universitetet i Gøteborg, lydighetsinstruktør og har selv tre hunder.

Noe av det sentrale i foredraget var "lært hjelpeløshet". Noe som dessverre ofte blir feiltolket som en rolig og lydig hund av mange.  Jeg tenkte jeg skulle gi en kort oppsummering her.

Definisjonen på lært hjelpeløshet er : "innlært passivitet etter ukontrollerbart stress". 

Dersom hunden har opplevd å bli satt i en meget stressende situasjon som den verken kan flykte fra eller komme seg ut av på noe vis, vil den senere kunne reagere med lært hjelpeløshet på stress-situasjoner. Den slutter å forsøke, eller å ta initiativ.

I forskning er lært hjelpeløshet noe man påfører dyr for å teste ut medikamenter mot for eksempel depresjon og angst. (Personlig er jeg ikke enig i at det er etisk riktig å bruke dyr på dette viset.)  

Man kaller "lært hjelpeløshet" for en sykdomsmodell. Det er absolutt ikke noe man ønsker at mennesker skal oppleve.

Derfor har Nyberg reagert på at det innen hundetrening, virker som dette er nettopp det noen ønsker å oppnå. Man ønsker en passiv hund, som ikke tar initiativ, bare er rolig og gir opp. 

Et eksempel kan være en hund som er redd for biler og derfor gjør utfall og jager dem. Noen vil da tvinge hunden til å befinne seg i nærheten av biler, så lenge at hunden stenger av og blir helt passiv. De ser det som en suksess at hunden er rolig, mens det som egentlig skjer på innsiden av hunden er noe veldig negativt. Hunden har lært at den ikke kan mestre situasjonen uansett hva den prøver, og klapper sammen mentalt.

Lært hjelpeløshet kan blant annet føre til økt aggresjon og angst, nedsatt hjerneaktivitet, færre sosiale interaksjoner, magesår, overdrevne fryktresponser, dårligere minne og innlæringsevne og dårligere kognitive funksjoner.

Den nevnte metoden kalles «flooding». Flooding er når man overøser et individ med noe det er redd for, for at individet skal kunne tilpasse seg. Det kan ha effekt, MEN når det brukes på mennesker har de alltid et valg. De kan samtykke eller nekte og avslutte. Det valget har ikke hundene. Der dreier det seg kun om tvang. Er det rettferdig?

En annen metode som derimot vil bygge opp hjernen og føre til generell trivsel og mestring, vil være en gradvis tilnærming til det hunden er redd for. Man gir hunden muligheten til å erfare og lære at den kan føle seg trygg i situasjonen og ikke behøver reagere med f eks aggresjon. Dette omtales vanligvis som desensitisering og motbetinging. Man jobber da hele tiden på et nivå der hunden ikke viser tegn til usikkerhet eller ubehag og går fram i hundens eget tempo. Man respekterer hundens følelser.

Det er disse to metodene (motbetinging og desensitisering) de fleste hundevennlige hundetrenere benytter når de jobber med denne typen problematferd. Dette gjelder også det noen omtaler som "rødsone-hunder". Derfor vil man ikke se en masse dramatisk utagering og aggresjon under trening med positive metoder. Man vil aldri med vilje tvinge hunden til å kjenne seg så usikker at den føler den trenger å reagere med aggresjon. Endel tror at siden man ikke ser masse filmopptak av hunder som utagerer når hundevennlige hundetrenere jobber med dem, så har ikke hundene like store problemer som disse såkalte "rødsone-hundene". Det er altså ikke sant. Men hundevennlige hundetrenere vet hvorfor hundene reagerer som de gjør, og jobber med årsaken, for eksempel frykt og usikkerhet, istedenfor symptomet på problemet, som er utageringen.

Lært hjelpeløshet fører til mindre serotonin i hjernen, som kan føre til depresjon og angst. Lave serotoninnivåer betyr også at hunden blir mindre nysgjerrig, slutter å utforske ting, helst unngår åpne flater (holder seg inntil kanter/vegger), gjemmer seg, blir aggressive og får angst.

Det fører også til mindre noradrenalin, noe som kan meføre ADHD, OCD (tvangslidelser) og depresjon. Hunden får problemer med å fokusere, konsentrasjonsvansker, blir overdrevent på vakt og reaktiv, blir mindre sosial og man får mindre effekt på belønningssystemet.

Nivået av dopamin i hjernen vil øke i begynnelsen med lært hjelpeløshet. Man får en overaktivisering. Deretter vil nivået nedreguleres og dette gir apatifølelse og følelsesløshet. I tillegg kan man få økt aggresjon, mindre motivasjon, mindre glede og lyst og nedsatt konsentrasjonsevne.

Ca 60-75 % av dyr kan utvikle lært hjelpeløshet, så det er en veldig stor sjanse å ta dersom man gambler med dette.

Noe av det man kan gjøre for å unngå at dyr utvikler lært hjelpeløshet, er å gi dem en følelse av kontroll. Dersom individet finner et vis å kontrollere situasjonen på, blir det mindre stressende.

Dyr får det generelt bedre dersom de får ha kontroll og mestre situasjoner. Det gir økt trivsel.

Å gi hunden en følelse av mestring og kontroll eller påvirkningskraft, kan ses på som å vaksinere hunden mot vanskelige situasjoner som kan oppstå i framtiden.

Dersom en hund har blitt lært hjelpeløs, finnes det fremdeles håp. Man kan jobbe seg ut av det meste, ved å bygge mestring og selvtillit.Dette har jeg erfaring med selv, med egen hund. Jeg gleder meg daglig over nysgjerrigheten hennes og hennes evne til å ta initiativ og prøve nye ting både i hverdagen og når vi trener. 

Et veldig godt hjelpemiddel for å bygge opp en hund som har blitt lært hjelpeløs, er beriket miljø. 

Å få lov til å utforske nye steder i eget tempo i langt bånd er også veldig bra. La hunden snuse. Kan hende må du oppmuntre litt til snusing i begynnelsen.  Jeg gikk med vilje ut i grøfta og bare sto der litt stille, så hun kunne finne noe interessant. I tillegg kan man strø litt godbiter der for å lokke til litt aktivitet. Det tok tid, men nå er hun en sunn og nysgjerrig jente. 

PS. Mer om hundehjernen kommer etter Dog Symposium 1-2 mars :)

Har hunder følelser?

Alle som eier eller kjenner en hund vet egentlig svaret på dette. Ja, naturligvis har hunder følelser! Men det var en tid da man ikke var klar over dette, og gikk ut ifra at hunder kun opererte etter instinkter og reflekser.  Som følge av det ble en del forsøk gjort og treningsmetoder og redskaper utviklet, som ikke tok hensyn til hvordan hunden hadde det, eller hvordan de påvirket hunden følelsesmessig eller mentalt. I dag vet vi heldigvis bedre.

Hunder og mennesker er begge pattedyr, og hjernene våre er temmelig likt bygget opp. Vi har for eksempel de samme delene i hjernen som styrer følelser, kalt «det limbiske system».

Basert på den forskningen som er gjort hittil, tror man i dag at hunder befinner seg på samme utviklingsnivå som et ca to og et halvt år gammelt barn. Barn i denne alderen kan oppleve:

-Glede

-Kjærlighet

-Frykt

-Hengivenhet

-Tilfredshet

-Bekymring

-Begeistring

-Mistenksomhet

-Avsky

-Sinne

-Blyghet

-Opphisselse

Så vi kan gå ut ifra at hunder også har muligheten til å oppleve disse.   

Man vet også at hunder har det som kalles «speilnevroner» i hjernen. Det er disse som hjelper oss til å sette oss inn i hvordan andre har det, altså å føle empati.

Det er viktig å huske på at forskningen ennå er på begynnerstadiet her, og stadig mer utrolige ting om hunders hjerner og følelser blir oppdaget hele tiden. Det finnes egentlig ingen grunn til å tro at de ikke deler det samme følelsesregisteret som oss. Det finnes fremdeles altfor lite forskning på feltet til å kunne si det sikkert.

Hva betyr det for oss som hundeeiere at hunder har følelser? Det viktigste etter min mening, er at vi tar hensyn til disse følelsene i vår omgang med og trening av hunden. Uansett om det gjelder kos, hverdagslydighet, håndtering eller å jobbe med hunder som har bitt eller utagerer, ønsker vi aldri å fremkalle følelser som bekymring, frykt eller sinne. Vi ønsker å gi hunden følelser som tilfredshet, glede, begeistring og hengivenhet. Og det er fullt mulig.

Det bør også påvirke valg av utstyr man bruker til hunden. Forsøk å sette deg inn i hvordan det oppleves for hunden. Din og hundens opplevelse av noe er sannsynligvis ikke så forskjellig som enkelte vil ha det til.

I senere innlegg vil jeg komme mer tilbake til hunders følelser, siden dette er et tema som fascinerer meg. 

Her er noen tips dersom du ønsker å lese mer om emnet. 

"For the love of a dog " av Patricia McConnell

Hennes blogg.

"Dyrenes følelsesliv" av Marc Bekoff

Hans blogg.

En hundevennlig hundetreners betroelse

Iblant må jeg bare gå i  meg selv og være takknemlig.
Takknemlig fordi jeg har to hunder som er trygge på seg selv og som vet at jeg lytter så godt jeg kan.
De vet de er elsket for de individene de er og at jeg aldri ville løfte en finger for å gjøre dem vondt.
Og jeg er uhyre takknemlig for at den tilliten jeg brøt ned i våre tidligere år er på plass igjen.
Jeg tror de har tilgitt meg, selv om jeg ikke har tilgitt meg selv.

En venn sa til meg at hundene mine alltid ble så glade når man ropte på dem.
Det må være et av de største komplimentene jeg har fått.
Jeg elsker å se dem spurte mot meg med forventning og glede i blikket.
Fordi de vet at det finnes en mulighet for belønning. Og fordi de vet at å være hos meg bare betyr gode ting.

Jeg er takknemlig for min nysgjerrige natur som har fått meg til å lære så mye om hund.
Og mine fantastiske firbeinte lærere som har hjulpet meg til å forstå dem.
De har vist meg at hunder er utrolig tålmodige, kjærlige og tilgivende.

Jeg elsker det faktum at Kaisa som jeg brukte strup, anti-dra-sele, nakketak, kjeft, trusler, la i bakken med mer, nå ikke leer et øyelokk når jeg trår over henne når hun ligger på gulvet.
Kaisa som er så følsom at hun går fra rommet dersom noen hever stemmen.
At jenta som pleide å knurre da jeg nærmet meg, nå logrer og ser avslappet ut.
At Whisky kommer løpende når jeg finner fram klotangen for å klippe klør eller klikkeren for å trene.
At begge hundene mine vet de kan få nærhet og trygghet når de trenger det.
At jeg tar vare på dem.

Jeg er glad for at jeg kan sette grenser for hundene mine uten å bruke rykk i bånd eller kjeft.
Uten at de blir redde i det hele tatt.
Og at jeg har kunnet jobbe bort ressursforsvar, usikkerhet og utagering uten bruk av tvang.
Bare ved å bygge tillit, selvtillit og gode assosiasjoner. Og tålmodighet.

Jeg er så takknemlig for at jeg følger hjertet og magefølelsen nå og bruker hundevennlige metoder til alt. At jeg vet at alt fra tigging, til båndtrening, vokting, ressursforsvar og utagering kan trenes med metoder der hundene aldri trenger være redde eller usikre. Og at jeg kan lese hunder godt nok til å se når de har det bra eller ei.

Jeg er takknemlig for begge mine hunders treningsglede, avslappede væremåte i hverdagen og deres sikkerhet på at jeg prøver å forstå dem. Jeg klarer det nok ikke alltid, men de vet jeg prøver.
Deres nysgjerrighet og utforskertrang gleder meg hele tiden. Det var en tid da de nærmest ikke turte røre seg uten å ha fått beskjed om det. For et trist liv det må ha vært. Nå stoler jeg på at de ikke finner på sprell selv om de har mye frihet.

For dette takker jeg først og fremst mine to fantastiske hunder, men også alle de kunnskapsrike menneskene og gode hundetrenerkollegaene jeg har kommet i kontakt med, lest bøker og artikler av, gått seminar med, trent med, diskutert med, sett filmer av og fått spark i ræva av.
Det finnes heldigvis så utrolig mange mennesker i denne verden som har kommet fram til de samme konklusjonene som meg når det gjelder hund.

Og jeg er takknemlig for at jeg ikke låste meg fast i feil spor, men tok det til meg da noen sa at vold avler vold og at denslags ikke har noen plass i hundetrening. At jeg har slukt informasjon om hund i mange år og kommer til å fortsette med det.
Noen ganger må man revurdere holdningene sine og legge gammel informasjon på hylla, siden det viser seg at den var feil, ikke holder vann eller har negative konsekvenser for uskyldige parter.
Jeg tok feil, så veldig feil!
Jeg kommer aldri til å trene eller leve med en hund på noe annet enn tvangs-og fyktfri hundevennlig vis. DET er jeg takknemlig for.

Vellykket håndteringstrening og godt nyttår :)

Litt sent ute her, men sånn er det.
Nytt år, nye muligheter. Det forrige bragte for det meste positive endringer. 
Nå har vi bodd her på Toten i ti måneder. For de som ikke har fulgt med, så er det ny rekord siden november 2011 :)
Vi trives stort sett, men jeg ønsker meg et ettplans-hus. Både for hundene og min egen del. Kaisa har hoftene sine, og Whisky er ikke overbegistret for trappene han heller. Og de blir jo ikke yngre. 
For meg vil det bare føles mer helhetlig å ha alt på ett plan. Sånn er drømmehuset :) 

Nå var det Whisky sin tur til å dra til veterinæren. Jeg fant ikke bare en, men to kuler på gutten i julen, som måtte undersøkes. Den ene skal observeres, siden den lå på et sted der det var vanskelig å ta prøve, samt lite sannsynlig at det var noe annet enn fett. Den andre fikk vi tatt prøve av, og det var bare en vanlig fettkul. 

Men det som var så fantastisk, var hvor lett det var for veterinæren å håndtere Whisky. Snusmumriken har vært frisk og fin hele livet, og egentlig bare vært hos veterinæren for å få vaksine og ta blodprøvene som var påkrevd i sammenheng med rabies-vaksinen før. Det var ikke mulig å ta blodprøve av ham uten at han fikk sove. Dessverre ble han påført snutebånd og tvangsholdt ved to anledninger i den sammenheng. Kombinasjon av uvitende eier og for mye tillit til veterinær. 
Neste gang han kom dit, fikk han spontandiarè, hvorpå veterinæren viste sin manglende kunnskap ved å påstå at det ikke var på grunn av tidligere opplevelser. Siden "hunder ikke opplever stress som oss". Det var innlysende nok siste besøk der. 

Jeg har lagt ned mye tid i håndteringstreningen med Whisky. Det hjalp veldig da jeg skjønte hvor viktig det var for ham å føle at han har kontroll over situasjonen. Så da var det bare å begynne i det små og slutte med det samme han for eksempel trakk til seg labben eller viste dempende signaler. Han måtte forstå at jeg ikke ville tvinge ham til noe og at han kunne stole på meg. 
Samtidig jobbet jeg med shaping og motbetinging. Å gi labb= godbit, å la meg ta på labben=godbit, la meg stikke fingeren innenfor leppen=godbit, kikke såvidt i øret=godbit. Og så kan man utvide tiden man bruker etter hvert som hunden synes det er ok. 

Jeg er også en fan av latmannstrening. Det vil si; legg inn trening i hverdagsrutinene. 
Kaisa får sine medisiner to ganger daglig. Da har jeg pleid å gi Whisky godbit også, bare fordi jeg har en forvokst rettferdighetssans. Men dette kunne jeg jo bruke i håndteringstreningen! 
Så hver gang Kaisa fikk sine piller, ba jeg Whisky om å gi labb. Så fikk han belønning for det, og vips, daglig håndteringstrening. Iblant kikket jeg i øret eller noe annet, men siden kloklipp har vært en utfordring, var det viktigst med labbene.

Tøffe gutter får kong etter veterinærbesøk.

Og idag da vi virkelig trengte å håndtere ham, fungerte det utrolig bra. Han ble lyttet på, kikket i munnen, på tennene, klemt på, dratt i og tatt prøve av med nål. Nålen kjente han, men det gikk helt fint å holde seg rolig i amene mine. Til og med å stå på bordet var null problem, der han har vridd seg som en mark før. Og etterpå mens jeg snakket med veterinæren, dasset han litt rundt, før han la seg ned og døste. Han oppførte seg faktisk akkurat som Kaisa pleier hos veterinæren. 
Men så har han jo vært med inn endel ganger på hennes runder der også. Så han har kanskje sett at hun ikke har vært bekymret og tatt det til seg.

Så jeg var så stolt og fornøyd med ham. Han skal få lov til å slanke seg litt for sikkerhets skyld, siden han var øm i ryggmuskulaturen. Han har jo lang rygg, så bedre å være føre var, selv om han egentlig er helt ok som han er. Jeg skal undersøke litt massasjemuligheter. 

Siden jeg har vært så lat med innlegg i det siste, slenger jeg med noen vinterbilder.