I dag var jeg en dårlig hundetrener:(

I dag var planen egentlig å trene litt på passering av andre hunder med Kaisa. Etter det siste året har alt blitt satt litt tilbake, på grunn av at hun har vært plaget med smertene fra HD'en. Det har gitt henne mindre evne til å takle omverdenen, fordi hun mest sannsynlig har hatt mer enn nok med å takle smertene.

Men nå virker det som vi er på rett vei med medisin og tilrettelegging. Hun går for det meste pent i bånd, og mestrer omgivelsene bedre. Så nå tenkte jeg vi skulle få orden å passeringene igjen. Men da vi stoppet for å fylle bensin og jeg lot henne utforske området, så jeg at hun peste endel. I tillegg trakk hun litt mer enn vanlig. Dette har jeg nå lært at betyr at hun har vondt. Hun hoppet opp og ned fra noen snøskavler igår, og det er sannsynligvis det som gav henne smertene idag.

Så da bestemte jeg meg for bare å gå en liten tur rundt bensinstasjonen i stedet. Det var rolig, med få mennesker og muligheter for å gå ut til sidene dersom vi trengte større avstand til noe. Først kom det en gammel dame gående. Ikke noe problem, Kaisa kikket på henne og gikk rolig videre. Altså en ganske perfekt passering:) Jeg var veldig fornøyd.
Litt etterpå så vi en hund ca 30 meter unna. Kaisa fokuserte på den, men kom ganske enkelt tilbake til meg da jeg laget kontaktlyden. Hunden gikk fra oss, så jeg utnyttet muligheten til å gå litt etter den, og så endre retning. Det gikk temmelig bra.

Nå syntes jeg det holdt, så vi snudde. Kaisa gikk så fint i båndet sitt og snuste på ting og kikket på omverden. Da kommer det en dame og hennes sønn på ca 10 år. Han snakker høylytt og veiver med armene. Jeg føler at jeg blir usikker, men bestemmer meg for å fortsette å gå, fordi jeg regnger med at gutten vil opprettholde avstanden han har til oss på den andre siden av veien. Men der tok jeg feil. Han kommer nærmere, og jeg ser at Kaisa blir anspent og fokuserer på gutten, fordi han fokuserer på henne. Jeg prøver for sent å gå imellom henne og gutten, og hun hopper fram mot ham mens hun kommer med et boff! En blanding av "Du er litt skummel" og "Jeg er egentlig litt nysgjerrig på deg". Klassisk Kaisa! Hun har ikke vært mye sammen med barn, i tillegg til at vi har møtt endel barn tidligere som har skremt henne. Man kan jo ikke forvente at alle barn skal skjønne at å hyle og veive med armene, kan gjøre en hund usikker. Og hvis barna følger beskjedene de får når de skal hilse på henne, går det helt fint.

Gutten så litt overrasket ut, og fortsatte å gå. Selv så jeg at Kaisa roet seg med engang avstanden til gutten ble større. Jeg var fornøyd med at hun roet seg fort, og ikke hadde reagert mer. Jeg snur meg for å be om unnkyldning og forklare at hun er uvant med barn, da mora snur seg og sier surt "Du bør ha kontroll på hunden din!" Jeg ble litt paff, og sa at det kunne jo være greit å lære barn at de bør være rolige rundt fremmede hunder. Jeg gikk naturligvis i forsvar med en gang. "Når man ferdes på offentlig sted må man jo ha kontroll på hunden!" sier hun. Så jeg svarer "Og at man trener en hund, har du ingen forståelse for?". Da fnøs hun og gikk.

Med tanke på at jeg hadde valgt et sted der det var lite mennesker, og at det var hennes sønn som oppførte seg på et vis som min hund ikke taklet, synes jeg at reaksjonen hennes var ganske kraftig. Men jeg følte meg helt elendig etterpå. Kaisa glemte hele greia med en gang. Men det gnagde i magen på meg. Hvorfor følte jeg meg så ille?

I bilen slo det meg. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde satt hunden min i en situasjon som hun ikke taklet. Jeg burde ha gått utifra at gutten ville oppføre seg på værst mulig vis, og snudd og gått en annen vei. Da jeg lærte å kjøre bil, husker jeg at kjørelæreren min sa til meg at "man må alltid gå utifra at alle andre sjåfører er idioter". Altså at man alltid må ta ansvar i trafikken i alle situasjoner. Du kan ikke gå utifra at folk vil stoppe ved et vikepliktskilt. Så følg med og vær klar til en unnamanøver!
Og slik må jeg tenke når jeg trener i en ukontrollert situasjon. Helt til jeg vet at Kaisa takler det som skjer.

Så idag var jeg en dårlig hundetrener, og jeg må prøve å unngå å gjenta feilen jeg gjorde i framtiden...

Miljøtrening hos veterinæren gir resultater

I dag var det Whisky sin tur å dra til veterinæren. Bare for en liten vaksine. Men han har tidligere vært litt stresset under veterinærbesøk, har ikke hatt så lyst til å gå inn dit egentlig. Han har hatt et par dårlige opplevelser hos forskjellige dyrleger. Noen er dessverre unødvendig hardhendte når de heller burde gå forsiktigere fram. Og min lille gutt er ekstremt vár for all fysisk håndtering. Det må gjøres vennlig, ikke med tvang. Da får han nærmest panikk. Det er litt pussig at den samme hunden som fryktløst kaster seg ut fra fjellhyller og forserer alle hindringer i skogen, går på trynet og reiser og løper videre som om ingenting har skjedd, kan være så følsom og engstelig når det gjelder håndtering.

På den andre soden elsker han kjærlig og rolig fysisk berøring, som stryking, kløing og all form for massasje. Spesielt fotmassasje er deilig:)

I løpet av det siste halvåret har vi jo vrt mye hos veterinæren pga utredningen av Kaisa, og kontroller og tilpassing av behandlingen hennes. Og da har jeg likesågodt latt Whisky få en snuserunde både inne på klinikken og utenfor. Personalet der har vært hyggelige mot ham og gitt ham noen godbiter.

Men idag skulle vi til en annen klinikk som ligger nærmere, siden det bare var snakk om en liten sprøyte. Så jeg var spent på responsen hans.
Men makan til glad og avslappet hund, da! Da veterinæren gikk mot undersøkelsesrommet, fulgte han bare etter henne som om det var det mest naturlige i verden. Han fkk snuse rundt, fikk behandlingen sin og satt og ventet som en engel mens jeg betalte. Det var tydelig at besøkene på den andre klinikken hadde vent ham til at det var en helt ålreit, normal ting å gå til veterinæren.

Klinikken ligger inne på et kjøpesenter, så man må gå forbi noen butikker for å komme seg ut. Whisky gikk så pent sammen med meg mot utgangen. Jeg gav ham litt kortere bånd enn vanlig, siden vi var inne og måtte passere endel folk, så han hadde vel ca 1,5-2 meter med bånd å bevege seg på. Plutselig legger jeg merke til at han setter ned tempoet og senker hodet og viker med blikket. Og riktig nok: 10-15 meter foran kommer det en dame gående med høyt tempo, med kurs rett mot oss. Så jeg lager kontaktlyden, og beveger meg i en bue vekk fra damen. Whisky slapper helt tydelig av i kroppsspåket og følger etter meg.

Den damen hadde ingen anelse om at hun oppførte seg meget uhøflig og truende mot hunden min, mens han forsøkte alt han kunne å kommunisere til henne at "dette var skikkelig ubehagelig". En annen hund hadde kanskje utagert og prøvd å skremme vekk den skumle damen, og hunden hadde fått skylden. Ganske trist egentlig...