tirsdag 10. juli 2012

Grunnen til at jeg elsker hund

Turid Rugaas sa en gang i løpet av hundetrener-skolen at hun elsket hver eneste hund hun møtte. Jeg syntes allerede da at det var fint sagt. Selv husker jeg øyeblikket jeg bestemte meg for å utdanne meg innen hund. Jeg var ute på tur med Kaisa og Whisky, og underveis støtte vi på nabolagets løshund. En flott flatcoated retriever-tispe som bare gikk strålende overens med alle hunder. Hun gikk på daglig besøk til de som satt i hundegård og løpestreng, og alle de hundene som vanligvis sto og bjeffet på alle hunder som passerte, satt rolige sammen med henne. Hun hadde både et fantastisk språk og sosiale ferdigheter.

Denne dagen hadde jeg som vanlig noen godbiter i lomma. For moro skyld ville jeg se om jeg kunne få alle tre til å sitte samtidig. Kaisa og Whisky hadde jeg lært inn kommando til, og Tinka satte seg så pent når jeg førte godbiten opp over hodet hennes. Det var moro. Mens jeg sto der nesten omringet av hunder, tenkte jeg at dette ville jeg gjøre mer av. Ikke å trene hund, men å møte dem. "Jeg vil treffe mange hunder," tenkte jeg. Fordi de er så flotte vesener. Og måten å gjøre det på, var gjennom å begynne å lære seg å trene hund.

Som liten ønsket jeg meg alltid hund, men det fikk jeg ikke. Så istedenfor lekte jeg med nabolagets hunder, og gledet meg som en gal til sommerferien da jeg fikk omgås gårdshunden i Finland nesten hver dag. Hvis jeg og broren min fikk mast oss til det, ble han med oss til hytta over natten også.Han var en fin blandingshund som het Virkku.

Jeg tilbrakte mange timer med bare å sitte sammen med ham og klappe ham ute på tunet ved hundehuset hans. Ofte tok jeg ham med meg ut på tur, der vi bare satte oss ned i skogen og var sammen. Jeg visste at han satte pris på nærværet mit like mye som jeg satte pris på hans. Vi bare satt sammen, og kjente på hvor godt det var å ha en venn. En som godtok deg som du var, og alt du behøvde å gjøre for å bli elsket var å være til.

Hver gang vi kjørte fra gården ulte han, og jeg visste at han helst ville være med oss. På slutten av hver sommer følte jeg meg knust når jeg måtte forlate ham for å dra tilbake til Norge. Jeg visste hvor mye han ville savne meg. Kos og nærhet var ikke daglig kost for denne gårdshunden. Jeg prøvde å overtale foreldrene mine om å ta ham med til Norge. Men merkelig nok ble det ikke noe av.
Jeg sørget dypt den dagen jeg fikk høre at han hadde sovnet inn hos  dyrlegen på grunn av kreft.

Jeg ble mobbet på barneskolen, og som så mange andre barn fant jeg trøst og nærhet hos dyr. Hos dem visste jeg at jeg var trygg. De ville ikke svikte og var alltid glad for å se meg. 

I den verste perioden var jeg så heldig at jeg møtte en fantastisk islandshund som het Teitur. Navnet betyr glad og fornøyd, og passet bra på ham. Jeg fulgte etter ham en gang han hadde rømt, og sa fra til eieren da han var vel hjemme at hunden deres hadde vært ute på vift. De spurte om jeg kanskje ville begynne å gå tur med ham, så han ikke følte for å rømme. Så det gjorde jeg.

Vi gikk lange turer, og satte oss ned et sted og bare var sammen. Jeg fortalte ham om alt det jeg ikke kunne fortelle til noen andre. Om hvor vondt jeg hadde det. Hvor ensom jeg var og hvor urettferdig jeg følte det var at de andre var så slemme mot meg.
Han lå stille ved siden av meg og "lyttet". Igjen fikk jeg nærheten jeg manglet fra en hund. For han elsket meg også bare fordi jeg var meg. Det var gjensidig. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham.
Hvordan hadde det gått hvis jeg ikke hadde hatt denne fantastisk skjønne hunden i den fryktelige tiden?

Jeg sliter fremdeles mye med å stole på mennesker, men det går veldig langsomt framover. Hundene mine, derimot... Det finnes ikke tvil i min sjel om at de elsker meg.

Hunder har en egen godhet. Jeg faller virkelig for hver hund jeg møter. Uansett hva slags problemer de har, så er de alle gode i bunn og grunn. Vi mennesker er flinke til å ødelegge dem, og ofte får de altfor lite kjærlighet og forståelse. Men gir du dem sjansen, så finner du ikke bedre venner noe sted. Mine har lært meg så mye om meg selv, vi har hjulpet hverandre gjennom sykdom og samlivsbrudd. Og ja, de har ofte gitt meg den nærheten jeg har savnet. Det holder å ligge inntil i sofaen.
Deres første tid med meg var ikke særlig hyggelig for dem. De ble tatt i nakeskinnet, lagt på ryggen, rykket i, sprutet vann på, kjeftet på. Jeg husker blant annet at jeg ble lært at for å hindre valpebiting, skulle man stikke fingeren ned i halsen til valpen. Valpen var Kaisa, som senere inspirerte meg til å skrive hovedoppgave om bivirkninger av straff, og gav meg nøkkelen til å blir frisk fra min egen sykdom.

Idag gidder ikke hunden mine å flytte seg når jeg kommer balanserende med armene fulle av klesvask, hvis jeg ikke ber dem om det. Fordi de stoler på at jeg ikke vil tråkke på dem. Jeg synes det er ganske fantastisk. De stoler på meg, selv så mye vondt jeg gjorde mot dem. Det har tatt lang tid å komme dit, bare så det er sagt. Det var mye skade som måtte repareres. Men jeg velger å tro at de har tilgitt fordi de tror at jeg i bunn og grunn også er god. Jeg var bare dum og uvitende en stund.

Hadde jeg klart å tilgi et menneske som hadde gjort meg så mye vondt? Hadde jeg noen gang følt meg trygg med en som hadde mishandlet meg? Tror ikke det. Derfor elsker jeg hunder. Vi mennesker har virkelig mye å lære av dem når det gjelder lojalitet, ærlighet, tålmodighet og kjærlighet.
Alle har rett til å bli elsket for akkurat den de er, uansett utseende, religion, legning eller noe annet. Vi er like mye verdt. Dette har hundene lært meg.