En hundevennlig hundetreners betroelse

Iblant må jeg bare gå i  meg selv og være takknemlig.
Takknemlig fordi jeg har to hunder som er trygge på seg selv og som vet at jeg lytter så godt jeg kan.
De vet de er elsket for de individene de er og at jeg aldri ville løfte en finger for å gjøre dem vondt.
Og jeg er uhyre takknemlig for at den tilliten jeg brøt ned i våre tidligere år er på plass igjen.
Jeg tror de har tilgitt meg, selv om jeg ikke har tilgitt meg selv.

En venn sa til meg at hundene mine alltid ble så glade når man ropte på dem.
Det må være et av de største komplimentene jeg har fått.
Jeg elsker å se dem spurte mot meg med forventning og glede i blikket.
Fordi de vet at det finnes en mulighet for belønning. Og fordi de vet at å være hos meg bare betyr gode ting.

Jeg er takknemlig for min nysgjerrige natur som har fått meg til å lære så mye om hund.
Og mine fantastiske firbeinte lærere som har hjulpet meg til å forstå dem.
De har vist meg at hunder er utrolig tålmodige, kjærlige og tilgivende.

Jeg elsker det faktum at Kaisa som jeg brukte strup, anti-dra-sele, nakketak, kjeft, trusler, la i bakken med mer, nå ikke leer et øyelokk når jeg trår over henne når hun ligger på gulvet.
Kaisa som er så følsom at hun går fra rommet dersom noen hever stemmen.
At jenta som pleide å knurre da jeg nærmet meg, nå logrer og ser avslappet ut.
At Whisky kommer løpende når jeg finner fram klotangen for å klippe klør eller klikkeren for å trene.
At begge hundene mine vet de kan få nærhet og trygghet når de trenger det.
At jeg tar vare på dem.

Jeg er glad for at jeg kan sette grenser for hundene mine uten å bruke rykk i bånd eller kjeft.
Uten at de blir redde i det hele tatt.
Og at jeg har kunnet jobbe bort ressursforsvar, usikkerhet og utagering uten bruk av tvang.
Bare ved å bygge tillit, selvtillit og gode assosiasjoner. Og tålmodighet.

Jeg er så takknemlig for at jeg følger hjertet og magefølelsen nå og bruker hundevennlige metoder til alt. At jeg vet at alt fra tigging, til båndtrening, vokting, ressursforsvar og utagering kan trenes med metoder der hundene aldri trenger være redde eller usikre. Og at jeg kan lese hunder godt nok til å se når de har det bra eller ei.

Jeg er takknemlig for begge mine hunders treningsglede, avslappede væremåte i hverdagen og deres sikkerhet på at jeg prøver å forstå dem. Jeg klarer det nok ikke alltid, men de vet jeg prøver.
Deres nysgjerrighet og utforskertrang gleder meg hele tiden. Det var en tid da de nærmest ikke turte røre seg uten å ha fått beskjed om det. For et trist liv det må ha vært. Nå stoler jeg på at de ikke finner på sprell selv om de har mye frihet.

For dette takker jeg først og fremst mine to fantastiske hunder, men også alle de kunnskapsrike menneskene og gode hundetrenerkollegaene jeg har kommet i kontakt med, lest bøker og artikler av, gått seminar med, trent med, diskutert med, sett filmer av og fått spark i ræva av.
Det finnes heldigvis så utrolig mange mennesker i denne verden som har kommet fram til de samme konklusjonene som meg når det gjelder hund.

Og jeg er takknemlig for at jeg ikke låste meg fast i feil spor, men tok det til meg da noen sa at vold avler vold og at denslags ikke har noen plass i hundetrening. At jeg har slukt informasjon om hund i mange år og kommer til å fortsette med det.
Noen ganger må man revurdere holdningene sine og legge gammel informasjon på hylla, siden det viser seg at den var feil, ikke holder vann eller har negative konsekvenser for uskyldige parter.
Jeg tok feil, så veldig feil!
Jeg kommer aldri til å trene eller leve med en hund på noe annet enn tvangs-og fyktfri hundevennlig vis. DET er jeg takknemlig for.

Vellykket håndteringstrening og godt nyttår :)

Litt sent ute her, men sånn er det.
Nytt år, nye muligheter. Det forrige bragte for det meste positive endringer. 
Nå har vi bodd her på Toten i ti måneder. For de som ikke har fulgt med, så er det ny rekord siden november 2011 :)
Vi trives stort sett, men jeg ønsker meg et ettplans-hus. Både for hundene og min egen del. Kaisa har hoftene sine, og Whisky er ikke overbegistret for trappene han heller. Og de blir jo ikke yngre. 
For meg vil det bare føles mer helhetlig å ha alt på ett plan. Sånn er drømmehuset :) 

Nå var det Whisky sin tur til å dra til veterinæren. Jeg fant ikke bare en, men to kuler på gutten i julen, som måtte undersøkes. Den ene skal observeres, siden den lå på et sted der det var vanskelig å ta prøve, samt lite sannsynlig at det var noe annet enn fett. Den andre fikk vi tatt prøve av, og det var bare en vanlig fettkul. 

Men det som var så fantastisk, var hvor lett det var for veterinæren å håndtere Whisky. Snusmumriken har vært frisk og fin hele livet, og egentlig bare vært hos veterinæren for å få vaksine og ta blodprøvene som var påkrevd i sammenheng med rabies-vaksinen før. Det var ikke mulig å ta blodprøve av ham uten at han fikk sove. Dessverre ble han påført snutebånd og tvangsholdt ved to anledninger i den sammenheng. Kombinasjon av uvitende eier og for mye tillit til veterinær. 
Neste gang han kom dit, fikk han spontandiarè, hvorpå veterinæren viste sin manglende kunnskap ved å påstå at det ikke var på grunn av tidligere opplevelser. Siden "hunder ikke opplever stress som oss". Det var innlysende nok siste besøk der. 

Jeg har lagt ned mye tid i håndteringstreningen med Whisky. Det hjalp veldig da jeg skjønte hvor viktig det var for ham å føle at han har kontroll over situasjonen. Så da var det bare å begynne i det små og slutte med det samme han for eksempel trakk til seg labben eller viste dempende signaler. Han måtte forstå at jeg ikke ville tvinge ham til noe og at han kunne stole på meg. 
Samtidig jobbet jeg med shaping og motbetinging. Å gi labb= godbit, å la meg ta på labben=godbit, la meg stikke fingeren innenfor leppen=godbit, kikke såvidt i øret=godbit. Og så kan man utvide tiden man bruker etter hvert som hunden synes det er ok. 

Jeg er også en fan av latmannstrening. Det vil si; legg inn trening i hverdagsrutinene. 
Kaisa får sine medisiner to ganger daglig. Da har jeg pleid å gi Whisky godbit også, bare fordi jeg har en forvokst rettferdighetssans. Men dette kunne jeg jo bruke i håndteringstreningen! 
Så hver gang Kaisa fikk sine piller, ba jeg Whisky om å gi labb. Så fikk han belønning for det, og vips, daglig håndteringstrening. Iblant kikket jeg i øret eller noe annet, men siden kloklipp har vært en utfordring, var det viktigst med labbene.

Tøffe gutter får kong etter veterinærbesøk.

Og idag da vi virkelig trengte å håndtere ham, fungerte det utrolig bra. Han ble lyttet på, kikket i munnen, på tennene, klemt på, dratt i og tatt prøve av med nål. Nålen kjente han, men det gikk helt fint å holde seg rolig i amene mine. Til og med å stå på bordet var null problem, der han har vridd seg som en mark før. Og etterpå mens jeg snakket med veterinæren, dasset han litt rundt, før han la seg ned og døste. Han oppførte seg faktisk akkurat som Kaisa pleier hos veterinæren. 
Men så har han jo vært med inn endel ganger på hennes runder der også. Så han har kanskje sett at hun ikke har vært bekymret og tatt det til seg.

Så jeg var så stolt og fornøyd med ham. Han skal få lov til å slanke seg litt for sikkerhets skyld, siden han var øm i ryggmuskulaturen. Han har jo lang rygg, så bedre å være føre var, selv om han egentlig er helt ok som han er. Jeg skal undersøke litt massasjemuligheter. 

Siden jeg har vært så lat med innlegg i det siste, slenger jeg med noen vinterbilder.