mandag 31. desember 2012

Året som gikk

Det har vært et begivenhetsrikt år for oss alle tre. Vi har flyttet to ganger, prøvd oss på å bo i leilighet og ferdes mye mer blant folk og fe og i tettbygde strøk enn tidligere.
Og jeg må si at det har gått over all forventning.
Whisky har egentlig alltid vært en trygg og god gutt, han varsler litt ekstra når han ikke er helt varm i trøya, men det er virkelig ikke noe man kan klage på. Det er lov til å gi uttrykk for hvordan man har det. Nå har jeg begynt å jobbe for å øke impulskontrollen hans ved hjelp av avstandsbelønning, og det virker som det er en metode som er midt i blinken for ham.

Den store fremgangen ligger hos Kaisa. Gang på gang har hun overrasket meg ved å mestre nye ting, inntrykk og omverden generelt. Nøkkelen her ligger i miljøtrening og at jeg har vært konsekvent med å bruke håndsignalet og kontaktlyden når det har trengtes. Kaisa responderer også bra på motbetinging. Det vil si at når hun ser noe hun er utrygg på, så markerer jeg med en betinget forsterker (ordet "bra"), og belønner hver gang hun kikker på det skumle uten å reagere. Hun skal forbinde det "skumle" med at noe positivt skjer (hun får belønning). For at dette skal fungere, må jeg være tidlig nok ute til at hun ikke har begynt å stresse seg opp, altså at hun er skeptisk, men ikke redd. Så jeg må være oppmerksom på omgivelsene hele tiden, og være flink til å lese kroppsspråket hennes. Er jeg ikke tidlig nok ute og hun har begynt å fokusere på det skumle, blitt stivere i kroppen eller f eks stirre, bruker jeg kontaktlyden for å endre retning og øke avstanden til en hun takler. Kontaktlyden (smatting) er så godt innøvd at hun reagerer på den som på refleks. Derfor fungerer den også i situasjoner der stressnivået hennes er høyere enn ønsket.
Håndsignalet brukes for å gi beskjed om at dette ikke er noe hun trenger å bry seg om, fungerer veldig fint ved f eks passeringer når hun har lyst til å gå bort til den vi passerer. Jeg bruker det også i situasjoner der hun er mildt skeptisk til for eksempel bråkete tenåringer. 
Dette har jeg altså gjort konsekvent det siste året, med det resultatet at Kaisa nå har begynt å melde ting hun lurer på om er skumle. Altså: hun ser noe rart og kikker på meg.  Så får hun belønning en gang i blant for dette, men alltid godord og verbal ros. Noe annet som også er veldig hyggelig er at hun sjeldnere og sjeldnere føler behov for å melde til meg. Det betyr enkelt og greit at hun opplever færre inntrykk og opplevelser som potensielt skumle.

Nå på slutten av året har vi hatt noen helseproblemer. Jeg har fått avkreftet lymfekreft på Kaisa i hvert fall. Men grunnen til at lymfekjertlene hennes jobber overtid vet jeg ikke ennå. I tillegg har hun en kul på magen som ikke har blitt undersøkt.
Hun hadde det veldig vondt etter biopsien. Hun fikk reflux av mageinnhold i spiserøret og var veldig hoven med store blodutredninger på magen. Selv om hun fikk så mye smertestillende hun kunne, så hadde hun veldig vondt og pep nesten konstant de to første dagene. Man føler seg både skyldig og hjelpeløs som eier når man har valgt å la dyret gjennomgå en slik operasjon, og ikke kan gjøre noe for å hjelpe henne. Det endte med at jeg lå på gulvet de to nettene, siden det eneste jeg kunne gi henne var nærhet og kjærlighet. Heldigvis hjalp det henne til å roe seg litt ned og sove litt iblant.

Det har vært endel utfordringer for meg også dette siste året, og det viser seg at jeg trives veldig godt med det. Jeg er veldig takknemlig for alle de gode hundetrenerkollegaene jeg har fått kontakt med. Et godt nettverk er gull verdt. For ikke å snakke om hvor flinke man er til å støtte og oppmuntre hverandre i det miljøet jeg er så heldig å være en del av.

Det er dårlig med bilder i dette innlegget, siden nettet her ikke er av den samarbeidsvillige sorten.
Men uansett så ønsker vi alle der ute et godt nytt år! Neste år kommer til å bli fullt av spennende og morsomme nye prosjekter som jeg gleder meg til allerede :)



mandag 10. desember 2012

Hjelp, jeg fant en kul...del 2 :(

Ny runde hos veterinæren etter at jeg fant en hoven lymfekjertel i lysken til Kaisa forrige uke.
Etter samtale med veterinæren, gav jeg det noen dager for å se om hevelsen forsvant. Men det gjorde den altså ikke. Så idag var vi på klinikken igjen. Det viste seg at det var flere som var hovne, på flere steder på kroppen.
Siden vi ikke fant noen ytre tegn på betennelse, skade eller sår og hun ikke hadde feber, tok vi en blodprøve for å sjekke for infeksjon. Men ingenting der heller.

Sist gang var det egentlig ingen som trodde at det var noe annet enn en fettkul. Jeg var bekymret, men det var jo ingenting som tydet på noe farlig egentlig.
Men den siste uken har Kaisa vært tydelig stresset på tur, trukket mye i båndet og vært tidvis veldig vanskelig å få kontakt med under turen. I tillegg har hun vært ekstremt kosete. Hun liker å kose iblant til vanlig også, men dette har vært annerledes. Det har føltes som hun har trengt litt trøst. Og naturligvis har hun fått det. Noe er det i hvert fall med henne.

Men da dyrlegen la an den vennlige beroligende stemmen og forsiktig nærmet seg k-temaet, føltes det helt annerledes. Det føltes veldig virkelig og veldig alvorlig. Jeg har jo absolutt ikke pokeransikt, så hun kunne sikkert lese tankene mine. Så hvis det nå skulle være det verste, så er det jo best å finne det ut så tidlig som mulig.
Det betyr en ny biopsi av minst en lymfekjertel i overimorgen.
I tillegg går Kaisa nå på antibiotika, for sikkerhets skyld. Her helgarderer vi oss :)

Så nå blir det en ny omgang med venting og bekymring og ekstrem bortskjemming av verdens nydeligste jente.

Jeg krysser fingrene for at det er et virus, og håper alle andre kan være så snille å gjøre det samme.

Elsklingen min var som vanlig en engel hos veterinæren, og måtte ta en liten lur etter blodprøven. Fine jenta mi :)

lørdag 27. oktober 2012

Dempende signaler i hverdagen

Dagen jeg leste "På talefot med hunden - de dempende signalene" av Turid Rugaas, var begynnelsen på en lang og interessant reise. Den kommer til å fortsette resten av livet mitt, og det er jeg både takknemlig for og frustrert over. Det er fantastisk å kunne forstå bedre hva hundene rundt meg forsøker å kommunisere, og selv føle at jeg får til en kommunikasjon med dem. Men det er fryktelig trist å se hvor mange eiere som ikke har anelse om hvordan hundene deres reagerer på det de gjør mot dem. Det verste jeg vet er å være på hundemesse eller utstilling. Ufattelig mange hunder der er ute på dypt vann. Man ser tydelig at situasjonen er for mye for dem. Så utrolig mange stressede hunder som ikke blir sett av dem som skal ta vare på dem. Dette er ikke arrangementer for hunder, kun for eiere. Få hunder har noen særlig glede av dette, og det ser man tydelig, jo mer man lærer seg å lese hund.

Ute på gaten er det heller ikke sjelden at man ser eiere som maser på hunden som vil snuse eller kikke på noe. Som respons slikker hunden seg kanskje på nesen og setter farten ned enda mer for å dempe eierens masete eller aggressive oppførsel. Med konsekvensen at eier blir mer irritert og streng. Vi må være oppmerksomme på hvordan vi påvirker hundene våre. De har sitt språk, og når man faktisk har gode muligheter til å lære om det, hvorfor ikke gjøre det? De har krav på forståelse de også.

Neste gang du skal sette turutstyr på hunden din, prøv å legge merke til om den reagerer ved for eksempel å snu på hodet eller slikke seg på nesen når du bøyer deg over den. Sett deg på huk ved siden av neste gang istedet. Når du snakker til hunden din, eller gir kommandoer - ser du noen signaler? Kanskje bør tonefallet endres.
Husker du sist det var en krangel i husholdningen? Hvordan reagerte hunden din da? Gikk den imellom, kanskje? Satte seg på gulvet mellom de som var uenige? Eller kanskje den rett og slett forlot stedet fordi den syntes konflikten var ubehagelig. Dette skal du ta hensyn til.

Når ungene løper rundt og leker viltert, hva gjør hunden din? Legger den seg ned for å roe ned barna? Snur den seg vekk når de går bort for å kose? Da skal du gjøre noe.Fortell barna at hunden får komme til dem hvis den vil, ellers skal den få fred.

Å følge med på signalene fra hunden din vil også kunne gjøre håndtering mye enklere. Du kan endre posisjon til en der du ser hunden reagerer mindre, eller avslutte når du ser at hunden synes det holder.

Da jeg selv skulle prøve meg med mine egne hunder, var det et trist syn som møtte meg. Her var det ikke mye signaler å spore. Sannsynligvis hadde Whisky sluttet å bruke særlig mye signaler ettersom de hadde blitt oversett av både hans eiere og Kaisa. Vi hadde alle tre vært bøller og straffet ham istedenfor å lære ham hva vi ønsket at han skulle gjøre. Kaisas manglende sosialisering med andre hunder hadde gjort at hun ikke var særlig språksterk. I tillegg hadde vi straffet vekk det som var igjen fordi vi hadde fått beskjed om at hun var en såkalt "dominant" valp. Dette var helt feil. Som vi vet idag medfører ikke dominansteorien riktighet, og er ingenting vi skal tenke på i forhold til hundene våre.

Men nå ville jeg endre på dette med språket. Vi hadde sluttet å straffe noen måneder tidligere. Jeg forstod at Kaisa trengte oppmuntring for å begynne å bruke signalene igjen. Hun måtte se at det nyttet og at hun ble respektert. Neste gang Whisky løp rundt som en liten tulling i stua (unghund som han var), så jeg at Kaisa satte seg ned med ryggen til ham. Jeg øynet muligheten, og satte meg ned ved siden av henne, med ryggen til ham jeg også. Jeg begynte å gå imellom når han var for vilter for henne. Jeg sluttet å gå rett mot hundene, men gikk i en liten bue mens jeg vendte hodet til siden. Så jeg på dem, myknet jeg blikket.Sakte men sikkert ble det fler og fler signaler. Og da jeg begynte på Hundetrenerskolen til Turid Rugaas, var noe av det første Turid sa til meg at jeg hadde en veldig høflig hund som gikk i bue fram til henne. Litt stolt da, ja :)
Det jeg burde gjort for å framskynde prosessen, var å la dem omgås trygge vennlige hunder, men den kunnskapen manglet jeg da.

Idag skal du lete lenge etter en mer kommunikativ hund enn Whisky. Kaisa bruker også signalene aktivt både ovenfor meg, omverden, seg selv og andre hunder. Hundene våre trenger å vite at vi forsøker å forstå dem, at vi respekterer deres grenser og ikke ønsker å utsette dem for ting de ikke liker. Kjører man dette løpet i hverdagen, vil ting som vonde veterinærbesøk bli en enklere affære. For hunden din vet at du ikke ønsker å sette den i ubehagelige situasjoner. Den har tillit til deg. Og da kan man tøye de grensene litt når man må. Selv velger jeg kun veterinærer som viser respekt og tålmodighet og belønner hundene de har inne til undersøkelse. Heldigvis er disse ofte godt oppdatert også, har jeg erfart. Så det blir en dobbelt bonus.

Hundespråk består av mer enn bare de dempende signalene. Men det er disse som er enklest for oss å se, reagere på og bruke selv. Grunnen til at hundens forfedre, ulven, utviklet språk, var for  unngå konflikt. Noe vi bør huske på. Hunder er konfliktsky dyr, og skal ikke presses til de begynner å reagere med avstandsøkende signaler som knurring, blotting av tenner eller skinnangrep.


mandag 15. oktober 2012

Båndtreningskurs på Røros

I helgen var jeg så heldig å få holde båndtreningskurs for Røros Hundeklubb.
Det ble en liten smaksprøve på vinteren. I horisonten tronet snødekte fjell, og på søndag snødde det litt på oss også. Kaisa måtte få løpe litt tulling siden snø er så vanvittig morsomt, selv om man er syv år gammel :)
Det var godt at man hadde tatt med superundertøy og ullgenser, for det var betraktelig kjøligere der enn her.





Kjempemoro med så flotte og lærenemme hunder og eiere. Masse spørsmål og engasjement.
Det er nettopp det man ønsker på kurs.



Hvis noen lurte så er det Turid Rugaas sin båndtreningsmetode som benyttes. Dersom noen er nysgjerrige, så finnes det både en bok og en dvd der man går igjennom den.

Dette var virkelig en morsom helg. Alle var så nysgjerrige og interesserte og hadde masse godt humør. Takk til deltakerne og Røros Hundeklubb for muligheten til å få møte dere to- og firbeinte!

Tilbake på campinghytta, var det to som sov godt på kvelden... Rettelse...tre :)

fredag 5. oktober 2012

Friskmeldt!

Vi har fått gledelige nyheter. Kaisa-jenta er frisk! Kulen var en godartet fet-kul. Den får altså bli, mens jeg følger med på endring i størrelse. 
Frøkna har ikke akkurat virket så syk heller. Litt snurt på grunn av at hun må gå med body og ikke får rulle seg av hjertens lyst, som hun er så glad i. Stakkars... Men frisk og rask og sprek.

Om en uke skal stingene fjernes, og vi skal avtale ny time hos veterinæren for å lære litt mer massasje. Den nye typen hun viste meg virker ganske perfekt for Kaisa, så det blir spennende. Alltid morsomt å lære noe nytt.
Massasje var forøvrig noe jeg måtte tilvenne Kaisa, siden det er annerledes enn vanlig kos og håndtering. Det tok lit tid. Men etter hvert som hun forstod at det fikk henne til å føle seg bedre, så går det fint. Nå er hun flink til å vise meg hvor hun vil masseres, når hun trenger det og si fra når det er nok. Det lønner seg å ta seg tiden til å bli kjent med hunden sin. Jeg har i årenes løp lært å lese Kaisas kroppsspråk og signaler, siden hun liksom mangler stopp-knappen iblant når hun girer seg opp. Der trenger hun litt hjelp, og heldigvis er jeg istand til å bidra. Kontaktlyd og den stoppende håndflaten er uunværlig i de situasjonene. Enkle men ufattelig effektive midler hvis man bruker dem konsekvent.

Og til sist en liten kjærlighetserklæring til Whisky. Han er zen-hunden min. Jeg elsker Kaisa også, jeg tror vel ikke at noen tviler på det. Men Whisky er bare så ufattelig kjærlig, glad og rolig. Har aldri vært borti en så utrolig kosete hund. Han er suveren både når det gjelder å gi og få kjærlighet. Alle faller for Whisky. Han er bare en god tvers gjennom.



fredag 28. september 2012

Biopsi og Steinkjer-tur

Da har man ikledd seg sykesøster-rollen :)
Men før operasjonen, hadde vi tid til litt utforskning av Steinkjer sentrum. Verdens beste jente overbeviste med glans når det gjaldt passeringer av diverse folk og syklister. Mestring, mestring, mestring! Det er jo temmelig lenge siden vi trente aktivt på passering, men den satt fremdeles. Jenta mi har jo fått veldig mye bedre selvtillit, og det viser seg på alle felt.
Jeg var nok litt nervøs når bedøvelsen ble satt, det er jo aldri helt risikofritt. Har en gang vært med på at Whisky hadde problemer med å våkne av narkosen, og å se at veterinæren blir engstelig i en slik situasjon, setter spor. Det gikk jo bra, men den veterinæren fikk jeg ikke lyst til å gå tilbake til.

Men idag fikk jeg utfyllende informasjon på alt jeg spurte om (ja, jeg er en sånn plagsom en) og det betrygget meg at uroen min faktisk ble tatt på alvor.
Kaisa fikk sprøyten sin og gikk snart og la seg pent på teppet veterinæren hadde lagt på gulvet. Så var det bare for meg å forlate området.




Så da benyttet jeg muligheten til å gå en tur litt i og litt utenfor sentrum med Whisky. Masse moro for en drever-nese å undersøke. Gutten gikk også som en drøm forbi alt av folk og syklister. Dessverre møtte vi ingen hunder, for vi trenger nye hundevenner her.


Lille gutten hadde ikke noe imot å legge seg til å sove i bilen etter ekspedisjonen. Mange inntrykk for en landsens hund.

Før Kaisa fikk oppvåkningssprøyte, viste veterinæren meg litt massasje på henne. Hun hadde nettopp gått et nytt kurs, og jeg synes det så veldig interesant ut.
I tillegg fikk jeg et par oppskrifter. En på en varmende gryte som skulle være bra for hunder med artrose, og en på senesuppe, som blir som hjemmelaget glukosamin. Kaisa har hatt god effekt av det tilskuddet, og jeg kan ikke tenke meg effekten vil bli dårligere dersom man lager det selv.

Det er alltid et godt tegn, når jeg føler at jeg "henger" på veterinærkontoret. Denne damen driver med blant annet akupunktur i tillegg, og vil kanskje bli kalt litt alternativ av endel. For meg er det perfekt med en dyrlege som ikke tviholder på vestlig medisin, og en samtale som inneholder ord som "meridianer" gir meg en veldig god følelse. Hvorfor ikke ha flere kort å spille på?
Nå ble hun anbefalt meg av samboeren til min forrige veterinær som også kunne tenke litt ut av boksen, så en anelse om hva hun sto for hadde jeg jo. Men jeg er storfornøyd med behandlingen hittil. Et annet pluss er at hun gjerne satte seg ned på gulvet i stedenfor å insistere på at Kaisa skulle opp på bordet. Det var jo ikke nødvendig.

Så nå får vi se hvordan såret gror. Kaisa ligger og sover, og det er jo veldig bra. Vi får svar på prøven om ca en uke, men det så ut som en vanlig fettkul ifølge veterinæren.
I mellomtiden tar Whisky ansvaret som sykepleier alvorlig :)









onsdag 26. september 2012

Hjelp, jeg fant en kul!

Da har vi besøkt den lokale veterinæren for første gang på alvor.
For to dager siden satt jeg og strøk over bestejenta, da fingrene mine oppdaget det man absolutt ikke vil finne på hunden sin. En kul. Og ikke helt liten heller.
Hva tenker man da? Det verste selvfølgelig. Men klokka ti på kvelden var det uansett ingenting jeg kunne gjøre. Morgenen etter ringte jeg veterinæren og avtalte time idag for undersøkelse. Bare for å berolige meg, fikk jeg beskjed om å faste henne på morgenen, i tilfelle hun måte opereres samme dag. Skrekk og gru. Skal ærlig innrømme at jeg var på gråten hele gårsdagen, og tilbrakte ganske mye tid på nett for å prøve å finne alternative årsaken enn k-ordet. Søte snille jenta mi fortjener ikke noe mer enn hun allerede har fått.
Heldigvis taler sannsynligheten for at det dreier seg om en fettkul. Vi satser i hvert fall på det.

Så idag var vi hos vår nye veterinær. Kaisa hadde allerede vært inne og undersøkt og hilst på for noen uker siden. Vi har veldig gode erfaringer med å bruke veterinærkontoret som beriket miljø. Hundene blir trygge og det blir ikke bare et sted man drar når noe er galt, og ting fort kan gjøre vondt.

Nå kommer delen der jeg skryter vilt og hemningsløst av Kaisa :)
Først  fikk hun snuse rundt utenfor, så å venteværelset og så fik hun fritt utforske undersøkelsesrommet før veterinæren kom. Det tok noen minutter, og så la hun seg ned og kjedet seg. Hun har jo vært endel hos veterinæren før, så hun forventet nok litt vond bøying og strekking. Men idag ble det ikke det. Veldig godt å se at hun "falt for" veterinæren med en gang. Det var ikke noe behov for meg å hjelpe til med å holde henne under undersøkelse, pulsmåling eller noe annet. Hun fant seg til og med i en litt røff massasjedemonstrasjon. Må bare si at tålmodig, belønningsbasert håndteringstrening har gitt kjemperesultater.
Litt ros til for forrige veterinær på Hønefoss Dyrehospital også. Han har nok bidratt temmelig mye til hennes forhold til dyrleger.

Veterinæren skrøt også av hvor snill og flink  og søt Kaisa var. Litt stolt, eller :) I tillegg påpekte hun at det var bra vi brukte sele.

Så mens Kaisa lå og småslumret på gulvet, ble jeg rådet til en biopsi, for å være på den sikre siden. Jeg hadde allerede bestemt meg for at det var det jeg ville ha, på forhånd, så ikke noe problem. Veterinæren sa at hun regnet med at det bare var en fettkul, men jeg tar ingen sjanser med hjertet mitt. Det får bli studentkost på meg en stund istedet.

På fredag blir det altså biopsi. Jeg har bestemt meg for at dette går bra, men i noen svake øyeblikk mørkner det litt og jeg tenker bare hvor ufattelig urettferdig det ville være hvis dette var noe alvorlig. Men vi satser på karma. Hun fortjener virkelig bare gode ting i framtiden, jenta mi. Verdens beste jente, det er Kaisa det!

onsdag 19. september 2012

Tips til ressurser for å lære om hundespråk

Det finnes mange rare oppfatninger om hund, hunders atferd og hvordan man skal forholde seg til dem. Dessverre er det fremdeles endel som insisterer på å klamre seg til gamle myter og treningmetoder basert på teorier vi nå vet er feil.
Moderne treningmetoder bygger på innsikt i hvordan hunden fungerer. Man har forsket på dette. Det er bare å gogle i vei, så finner du masse om hunders følelser, studier på deres kognitive evner, at de har evnen til å føle empati med oss osv.

Har du hund, bør du også vite noe om hundespråk. Hundespråk er ikke å legge andre i bakken med makt eller røske i nakkeskinnet. Vennlig hundespråk er heller ikke å stirre truende på hverandre. Dette er ikke en oppførsel du bør ha ovenfor hunden din, og er eksempler på metoder basert på utdatert kunnskap.

Hundespråk er så mye mer. Hvordan er kroppsholdningen til hunden? Viser hunden dempende eller avstandsøkend signaler? Hvis hunden bjeffer, hva slags bjeffing er det snakk om? Hvordan er blikket og munnvikene?

Det finnes ingen ende på navnene som bli satt på oss som faktisk prøver å basere hundetrening og hundehold på oppdatert viten om hund. Iblant virker det som det har gått sport i å finne på nye navn. Men jeg er en stolt "pølsetante", "velourpøbel" og definitivt en av "de nye".

Grunnholdningen til mine likesinnede og meg selv, er at hundetrening skal være en hyggelig opplevelse for hunden også. Man trenger ikke bruke metoder som baserer seg på å tilføre ubehag, og skremme hunden fra å gjøre feil. Man kan legge opp til at hunden kan lykkes hver gang i stedenfor. Vil du vite mer om bivirkningene av bruk av straff og ubehag i hundetrening, kan du lese her.

Ellers vil jeg anbefale noen veldig gode bøker om hunders språk og følelsesliv:

Patricia Mcconnell: For the love of a dog

Turid Rugaas: På talefot med hunden






Turid Rugaas: Bjeffing- språket som høres




Marc Bekoff: Dyrenes følelsesliv


I tillegg kan du prøve å få med deg foredrag ved Turid Rugaas, Runar Næss, Julian Brossè og Lars Fält. Det finnes mange fler, men disse kan jeg trygt anbefale.

Det finnes også minst èn flott facebookgruppe der man observerer og trener seg på å tolke hundespråk. Søk på "Observation skills for training dogs". Husk å les gruppebeskrivelsen nøye, her bruker man  for eksempel ikke utdaterte begreper som dominans og alfa for eksempel.

Læringsteori finner du mye bra om i blant annet:

Karen Pryors "Ikke skyt hunden ".

Kunnskap er en god ting. Det at man har hatt hund eller holdt på med hund i mange år er dessverre ingen garanti for at man holder seg oppdatert på viten om hund. 

torsdag 30. august 2012

Mestring tar tid

Igår var det en jente som ble fornøyd. Nabojenta har vært litt nervøs for å hilse på Kaisa, siden hun er stor og svart og kan boffe litt. Så jeg har bare sagt at hun kunne vente til hun hadde lyst til å hilse, og så har hun heller bare kikket på Kaisa på avstand. Jeg ser ikke poenget i å presse et barn opp i en situasjon det ikke mestrer, så da tok vi tiden til hjelp isteden.
Whisky har jo hilst på alle, for de synes alle han er så søt. Mens Kaisa har sittet inne i gangen og hatt lyst til å komme ut hun også. Når det gjelder Kaisa, så trives hun best med barn fra rundt 7 år. Smårollinger blir fort litt for uforutsigbare for henne. Ikke alle hunder trives med barn, og det er helt lov. Ikke alle mennesker som liker alle barn heller. Men da må man ta hensyn til det som hunde-eier. Dersom barna er vant med hund, eller er flinke til å gjøre som de får beskjed om, så går det fint.
Og igår var venninna til nabojenta så tøff at hun ville hilse på Kaisa. Hun fantes ikke bekymret. Så når hun kunne hilse, så ville nabojenta også. Snakk om fornøyd hund. Endelig!

Et av mine favorittsteder å gå med hundene her er et stort jorde der jeg kan la dem løpe litt. Når vi er ferdige, tar vi gjerne en pust i bakken ved vannet som ligger ved siden av bilveien. Det er moro når man får bekreftet at arbeidet man har lagt ned i hunden gir resultater. Mens vi satt der, kom en av Kaisas gamle erkefiender: en firhjuling. Kaisa pleide å være temmelig lydsensitiv, spesielt for nettopp lyden av firhjulinger og mopeder. det hjalp ikke at vi bodde et sted med tenåringsgutter som rånte rundt på dem uten særlig hensyn til noen i omgivelsene. Men igår lå hun altså et par meter fra veien, med slakt bånd, og bare så på den. Man ser tydelig på kroppsspråket at hun fremdeles ikke liker dem, men hun føler ikke at hun behøver å reagere lenger. Det er moro når man får bekreftet at arbeidet man har lagt ned i hunden gir resultater. Før måtte hun ta stilling til nesten alle stimuli i omgivelsene. Alt måtte vurderes, i tilfelle det kunne være farlig. Dette er et resultat mye av dårlig sosialisering og miljøtrening som valp, men også noe gener. Hun har endel vakt i seg, i tillegg til jakta. Nå ser jeg at hun ikke har det samme behovet lenger. Eller ikke til den grad som for et år siden.

En annen ting jeg legger merke til, og som jeg elsker å se hver gang, er nysgjerrigheten hennes. Hun vil så gjerne ut og oppleve verden. Det i seg selv er et bevis på at hun er mindre bekymret over at ting kan være farlige. Nå vil hun heller utforske dem. Jeg føler meg heldig som faktisk husker på å nyte det synet. Noe hun var veldig skeptisk til før, var kumlokk. Det har nå blitt hennes store hobby. Dreneringsrør og kumlokk er veldig morsomme. Ikke fatter jeg hvorfor... Men hun får undersøke av hjertens lyst. Søte jenta mi.

Whisky er bare en liten stjerne. Han er litt labrador i hodet "Jeg elsker alle og alle elsker meg". Han var litt den typiske hunden som trakk fordi han ikke visst hva alternativet var. Jeg lærte ham å gå pent med klikker for fire år siden, og han skjønte fort at det var mer behagelig når båndet ikke strammet. smart gutt :) Jeg moret meg også over historier fra "drever-mafiaen" på vei til hundejordet, der det bare var en av hundene som gikk pent i selen sin.
Nå blir det nok en runde med flytting. Ikke så langt denne gangen. Dette er ikke stedet for oss. Det var en mening me at vi kom nettopp hit, og nå trenger vi ikke være her lenger. Heldigvis har jeg funnet en bedre, større leilighet med masse turområder rett utenfor døra. Så nå blir det spor til den store gullmedaljen.

tirsdag 10. juli 2012

Grunnen til at jeg elsker hund

Turid Rugaas sa en gang i løpet av hundetrener-skolen at hun elsket hver eneste hund hun møtte. Jeg syntes allerede da at det var fint sagt. Selv husker jeg øyeblikket jeg bestemte meg for å utdanne meg innen hund. Jeg var ute på tur med Kaisa og Whisky, og underveis støtte vi på nabolagets løshund. En flott flatcoated retriever-tispe som bare gikk strålende overens med alle hunder. Hun gikk på daglig besøk til de som satt i hundegård og løpestreng, og alle de hundene som vanligvis sto og bjeffet på alle hunder som passerte, satt rolige sammen med henne. Hun hadde både et fantastisk språk og sosiale ferdigheter.

Denne dagen hadde jeg som vanlig noen godbiter i lomma. For moro skyld ville jeg se om jeg kunne få alle tre til å sitte samtidig. Kaisa og Whisky hadde jeg lært inn kommando til, og Tinka satte seg så pent når jeg førte godbiten opp over hodet hennes. Det var moro. Mens jeg sto der nesten omringet av hunder, tenkte jeg at dette ville jeg gjøre mer av. Ikke å trene hund, men å møte dem. "Jeg vil treffe mange hunder," tenkte jeg. Fordi de er så flotte vesener. Og måten å gjøre det på, var gjennom å begynne å lære seg å trene hund.

Som liten ønsket jeg meg alltid hund, men det fikk jeg ikke. Så istedenfor lekte jeg med nabolagets hunder, og gledet meg som en gal til sommerferien da jeg fikk omgås gårdshunden i Finland nesten hver dag. Hvis jeg og broren min fikk mast oss til det, ble han med oss til hytta over natten også.Han var en fin blandingshund som het Virkku.

Jeg tilbrakte mange timer med bare å sitte sammen med ham og klappe ham ute på tunet ved hundehuset hans. Ofte tok jeg ham med meg ut på tur, der vi bare satte oss ned i skogen og var sammen. Jeg visste at han satte pris på nærværet mit like mye som jeg satte pris på hans. Vi bare satt sammen, og kjente på hvor godt det var å ha en venn. En som godtok deg som du var, og alt du behøvde å gjøre for å bli elsket var å være til.

Hver gang vi kjørte fra gården ulte han, og jeg visste at han helst ville være med oss. På slutten av hver sommer følte jeg meg knust når jeg måtte forlate ham for å dra tilbake til Norge. Jeg visste hvor mye han ville savne meg. Kos og nærhet var ikke daglig kost for denne gårdshunden. Jeg prøvde å overtale foreldrene mine om å ta ham med til Norge. Men merkelig nok ble det ikke noe av.
Jeg sørget dypt den dagen jeg fikk høre at han hadde sovnet inn hos  dyrlegen på grunn av kreft.

Jeg ble mobbet på barneskolen, og som så mange andre barn fant jeg trøst og nærhet hos dyr. Hos dem visste jeg at jeg var trygg. De ville ikke svikte og var alltid glad for å se meg. 

I den verste perioden var jeg så heldig at jeg møtte en fantastisk islandshund som het Teitur. Navnet betyr glad og fornøyd, og passet bra på ham. Jeg fulgte etter ham en gang han hadde rømt, og sa fra til eieren da han var vel hjemme at hunden deres hadde vært ute på vift. De spurte om jeg kanskje ville begynne å gå tur med ham, så han ikke følte for å rømme. Så det gjorde jeg.

Vi gikk lange turer, og satte oss ned et sted og bare var sammen. Jeg fortalte ham om alt det jeg ikke kunne fortelle til noen andre. Om hvor vondt jeg hadde det. Hvor ensom jeg var og hvor urettferdig jeg følte det var at de andre var så slemme mot meg.
Han lå stille ved siden av meg og "lyttet". Igjen fikk jeg nærheten jeg manglet fra en hund. For han elsket meg også bare fordi jeg var meg. Det var gjensidig. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham.
Hvordan hadde det gått hvis jeg ikke hadde hatt denne fantastisk skjønne hunden i den fryktelige tiden?

Jeg sliter fremdeles mye med å stole på mennesker, men det går veldig langsomt framover. Hundene mine, derimot... Det finnes ikke tvil i min sjel om at de elsker meg.

Hunder har en egen godhet. Jeg faller virkelig for hver hund jeg møter. Uansett hva slags problemer de har, så er de alle gode i bunn og grunn. Vi mennesker er flinke til å ødelegge dem, og ofte får de altfor lite kjærlighet og forståelse. Men gir du dem sjansen, så finner du ikke bedre venner noe sted. Mine har lært meg så mye om meg selv, vi har hjulpet hverandre gjennom sykdom og samlivsbrudd. Og ja, de har ofte gitt meg den nærheten jeg har savnet. Det holder å ligge inntil i sofaen.
Deres første tid med meg var ikke særlig hyggelig for dem. De ble tatt i nakeskinnet, lagt på ryggen, rykket i, sprutet vann på, kjeftet på. Jeg husker blant annet at jeg ble lært at for å hindre valpebiting, skulle man stikke fingeren ned i halsen til valpen. Valpen var Kaisa, som senere inspirerte meg til å skrive hovedoppgave om bivirkninger av straff, og gav meg nøkkelen til å blir frisk fra min egen sykdom.

Idag gidder ikke hunden mine å flytte seg når jeg kommer balanserende med armene fulle av klesvask, hvis jeg ikke ber dem om det. Fordi de stoler på at jeg ikke vil tråkke på dem. Jeg synes det er ganske fantastisk. De stoler på meg, selv så mye vondt jeg gjorde mot dem. Det har tatt lang tid å komme dit, bare så det er sagt. Det var mye skade som måtte repareres. Men jeg velger å tro at de har tilgitt fordi de tror at jeg i bunn og grunn også er god. Jeg var bare dum og uvitende en stund.

Hadde jeg klart å tilgi et menneske som hadde gjort meg så mye vondt? Hadde jeg noen gang følt meg trygg med en som hadde mishandlet meg? Tror ikke det. Derfor elsker jeg hunder. Vi mennesker har virkelig mye å lære av dem når det gjelder lojalitet, ærlighet, tålmodighet og kjærlighet.
Alle har rett til å bli elsket for akkurat den de er, uansett utseende, religion, legning eller noe annet. Vi er like mye verdt. Dette har hundene lært meg.