Bedre og bedre dag for dag

Nå har Kaisa gått på smertestillende, fiskeolje og glukosamin i et par uker. Veterinæren sa at det ville ta opp til 6 uker før det tok effekt, men jeg synes vi ser det allerede. Her om dagen slo det meg at hun var ordentlig glad for første gang på lenge. Nå har hun begynt å flørte og tulle litt som hun gjorde før. Og hun er blitt litt tøffere på å prøve ting på egenhånd. Det er deilig å se jenta mi på vei tilbake til normalen.
I dag gikk vi et spontanspor på 100 meter, 50 minutter gammelt. Hun får styre alt helt selv, jeg bare henger etter, og holder litt igjen hvis hun begynner å gå altfor langt feil vei, så finner hun tilbake til sporet. Kjempeflink jente!

Avslappet veterinærbesøk

I går var vi hos veterinæren for kontroll etter å ha brukt Rimadyl på Kaisa. Jeg har prøvd å gjøre disse besøkene så rolige som ulig, ved at hun har fått lov til å undersøke lokalet, hatt langt slakt bånd, og ingen kommandoer fra meg, annet enn kontaktlyd en gang i blant. Inne hos veterinæren har hun fått godbiter og ros fra veterinæren, som har vært veldig flink til å tolke hennes signaler og kroppsspråk. I og med at hun har HD som vi nå vet, så har det undersøkelsene gjort vondt i blant. Men hun har hele veien blitt møtt med tålmodighet, godbiter og aldri et strengt ord. Hun har også fått vandre rundt på kontoret hans uten hindring. Vanligvis har det endt med at hun legger seg ned mens vi prater.
I går undersøkte han ryggen hennes, men i tillegg måtte vi tømme analkjertlene hennes. Det var ikke noe morsomt for henne, for de var fulle. Så når han var ferdig, hoppet hun ned fra bordet og løp rett bort til ham for å få belønningen sin. Det var nesten komisk. "Det der fortjener jeg i hvert fall belønning for!" Virket det som hun sa. Veterinæren synes det var morsomt han og, og naturligvis fikk hun godbit. Da var alt i orden, og hun la seg ned og sovnet nesten på gulvet. Konklusjonen er at jeg er veldig fornøyd med valg av veterinær, og så er det veldig deilig å se at vår tilnærming til hundehold fungerer.

Gandhi i hundeform

Det har blitt mye skriverier om Kaisa pga hennes stress og helseproblemer. Men nå vil jeg bare skrive en liten hyllest til fredsfyrsten her i huset, Whisky. For det første er han veldig språksterk. Han kommuniserer mye, og klart. Og så skjønner han veldig fort hvordan andre hunder (og mennesker) har det. Jeg har begynt å bruke ham som tolk. For jeg kjenner ham godt, og jeg kan tolke hans reaksjoner. Han er så utrolig tålmodig. Han lar seg ikke vippe av pinnen. Siden han er kastrert, er det endel hannhunder som ikke har møtt noe særlig med kastrerte hunder, som blir veldig forvirret av ham. Han lukter liksom hverken fugl eller fisk, samtidig som han oppfører seg som en veldig trygg og selvsikker hannhund. Så da begynner de gjerne å ri på ham. Når de først prøver seg, viser han klart med kroppsspråk og en liten knurr eller to at "det der er ikke sånn man oppfører seg". Og endel skjønner det, og roer seg ned. Men noen blir bare så stresset at de ikke klarer å slappe av, og fortsetter å prøve å slikke på ham eller ri. Hvis han har muligheten, går han da bare sin vei. Og så prøver han gjerne å møtes igjen litt senere. Han demper hele tiden, ved å fryse, snu på hodet, slikke seg osv. Men disse gutta er gjerne så borte i stress at de ikke klarer å oppfatte det. Og det skjønner han. Det er ganske fantastisk. Han er rett og slett pasifist. Han slåss ikke, han går heller sin vei.
Det samme hvis vi må passere hunder som står i hundegårder eller hager og vokter. Han demper og demper underveis til de roer seg, eller så vil han ikke gå forbi, og da lytter jeg på ham, og vi går en annen vei.
Han er også kompass på Kaisas stressnivå. Når hennes stressnivå stiger (før vi ser det) på tur, begynner han å gå saktere og snuse mer. Det tok tid før jeg skjønte det, men nå er det en stor hjelp.
I tillegg er han veldig flink til å ta vare på meg. Er jeg utafor, har jeg alltid et svart og hvitt hode i fanget eller ved siden av meg. Han er en fantastisk gutt, og det var på tide at han fikk litt skryt her.