Burbruk

Jeg driver for tiden og trener Whisky til å trives i det nye buret sitt. Jeg vil understreke at dette buret er KUN til bruk i bil! Han er engstelig dersom han er alene i bilen lenger enn et par minutter. Buret han har der er etter min mening litt lite, og derfor jobber jeg med å gjøre det nye større buret hans til et sted han føler seg trygg.

Bur bør etter min mening ikke brukes innendørs. Mange putter dessverre hunder om ikke takler å være alene hjemme, i bur for at de ikke skal tygge istykker inventaret, gjøre fra seg i huset eller annen uønsket oppførsel. Man må dessverre lære hunden å mestre det å være alene gradvis. I tillegg må man sørge for at hunden får nok stimulans, spesielt mentalt.

Mange påstår at hunden trives i buret sitt, og vil velge det selv. Ja, da er det i hvert fall ikke nødvendig å lukke døren, eller beordre hunden til å gå dit. Hvis du vil gi hunden din en "hule", så trenger du ikke bur. Du kan legge en hundeseng under et bord eller en trapp og se om hunden din vil ligge der.

Her i huset har hundene hele huset når de er alene. Kaisa veksler mellom å ville sove på teppe, på gulv eller i sofa/seng. Whisky trives vanligvis best i sofaen eller på den største haugen av tepper eller en annen forhøyning.

Det er ikke en akseptabel løsning å putte hunden i bur dersom den ikke trives alene. Prøv å sette deg inn i hundens situasjon. Hvordan ville du selv ha trives med å bli sperret inne på et lite rom uten vindu, tv,radio, bøker, aviser eller muligheten til å beskytte deg mot alt det farlige som fantes utenfor? I tillegg har du blitt forlatt av den som gir deg mat og omsorg, den so har muligheten til å slippe deg ut av det lille rommet. Og du føler deg slett ikke sikker på at vedkommende kommer tilbake...

Derfor er alene-hjemme trening viktig. Jeg vet at du er glad i hunden din. Så legg inn litt ekstra tid og energi på å gjøre den trygg. Det fortjener den.

Burtrening og en flink liten gutt

Hittil har vi hatt to økter med burtrening. Jeg brukte shaping til å få Whisky til å finne ut av seg selv at å gå inn i buret= godbit. I løpet av de få minuttene vi har trent, har jeg til og med begynt å lukke døren i et par sekunder. Nå er han jo vant til å sitte i bur fra før, så jeg kan gå fortere fram enn hvis han ikke hadde gjort det tidligere. Poenget nå er å gjøre buret til et trygt sted hvor han aldri skal trenge å være urolig. Derfor starter jeg treningen med buret plassert i det rommet jeg vil at han skal oppholde seg når han må være alene hjemme på sikt. Jeg satser på at det også kan gjøre alene-hjemme treningen litt enklere, siden han forhåpentigvis også vil forbinde rommet med at noe hyggelig, trygt og rolig skjer.

I dag drev jeg og ryddet i en skuff, og fant en tyggepinne. Siden jeg var rett i nærheten av buret til Whisky, og Whisky var sammen med meg og fulgte med på hva jeg drev med, så tok jeg likesågodt tyggepinnen med eg til buret og satte meg ved siden av. Whisky gikk inn i buret siden jeg satt ved siden av det, og jeg i treningsøktene har matet ham med godbiter gjennom gitteret. Så stakk jeg tyggepinnen inn til ham, og han spiste fornøyd. Burdøren sto åpen. Etter at han hadde spist godbiten, la han seg ned inne i buret for å slappe av. BINGO! Akkurat det jeg håpet på.

Inne i buret har jeg lagt et tykt pledd og en pute siden Whisky er et lite luksusdyr som liker å ligge godt og mykt. Det er viktig at treningen foregår rolig, så han ikke blir stresset eller gira, siden hele poenget er at han skal slappe godt av i buret når han etter hvert får det ut i bilen.

Et annet lite lyspunkt var at han faktisk valgte å sove halve natten nede i første etasje i natt. På egen hånd. Han pleide å sove ofte på sofaen i stua, men etter at jeg ble alene her, har han sovet oppe sammen med meg og Kaisa hver natt. Så han begynner tydeligvis å venne seg til endringene her. Det er godt å se.

Operasjon alene-trening

I dag morges startet jeg dagen med et lite (ganske stort) lyspunkt. Det er ikke bare jeg som synes det er litt tidlig å stå opp halv seks, men det må til for å få unnagjort tur, stell, godbitsøk og fôring. Så hundene gidder ikke stå opp før etter at jeg er ferdig med morgenstellet. De sover i annen etasje, en av dem vanligvis i sengen med meg, og den andre i sengen på gjesterommet.

Etter 20 minutters tid hører jeg at Kaisa hopper ned fra sengen min. Jeg forventer å høre skritt i trappen, men nei. I stedet hører jeg at hun går inn på gjesterommet, til Whisky, og et par sekunder etter hører jeg at han hopper ned fra gjestesenga, og så kommer begge to sammen ned til meg.

Det virket altså som om Kaisa gikk inn og sa ifra at "nå er det på tide å stå opp", til lillebror. Jeg synes det var så kjempehyggelig. Jeg ser sakte men sikkert at forholdet dem imellom blir bedre.

Samtidig er det områder vi må jobbe med. Whisky har sjelden trengt å være alene. Enten har Kaisa vært der, eller så har en av oss vært der. Men etter alle besøkene hos veterinæren med Kaisa, la jeg merke til at han ikke spiste av kongen han hadde fått i bilen mens vi var inne til undersøkelse. Med én gang vi kom tilbake til bilen, begynte han å slikke av hjertens lyst for å få ut godbitene.

For et par dager siden, da det regnet så fælt, skulle vi ut på tur. Whisky hater å være ute i regnet, og ville ikke være med. Så da gav jeg ham en fylt kong i stedet. Men for sikkerhets skyld, satte jeg kameraet på opptak mens jeg var borte.

Det var ikke et hyggelig opptak å se etterpå. Vi var borte i ca 20 minutter. Han løp inn i stuen, og spiste på kongen til han hørte bilen som kjørte. Vi må alltid kjøre ca 200 meter før vi kan begynne på turen, siden Kaisa ikke takler å gå i de bratte bakkene rundt huset.

Lille gutten klynkebjeffet og ulte og gikk endel fram og tilbake. Den var en helt klart engstelig gutt. Da jeg kom inn var han allerede ute i stuen og jobbet med kongen, siden han hadde hørt at bilen kom tilbake.

Så nå har vi startet operasjon alene-trening. Jeg vil både innarbeide et nytt bur til bilen som verdens beste sted å være, før jeg setter det ut i bilen og starter gradvis alene-trening der. Og jeg vil jobbe med å lære ham å mestre at Kaisa og jeg går og kommer tilbake.
Siden en klar trigger for ham er at bilen kjører, må vi desensitisere den også etterhvert. For nå går vi bare ut døra og inn igjen med turutstyr på, etter å ha vist hånd-signalet. Jeg bruker også en annen utgangsdør til dette, som han ikke har forbundet angst med tidligere.

Hund og samlivsbrudd

Så har det skjedd. Det jeg aldri ville at skulle hende meg. Skilsmisse. Plutselig er det bare ett menneske som bor her. Heldigvis bor det to fantastiske firbeinte her sammen med meg. Og det skal de fortsette med. Det er det eneste naturlige siden det er jeg som har hatt hovedansvaret for dem.

For meg kom det overraskende på, men i ettertid ser jeg jo at hundene har visst at ting slett ikke var bra lenge. Whisky har jobbet hardt for å avverge konflikter. Han har gått imellom til den store gullmedaljen. Tonefallet her i huset har vært tydelig "aggressivt" for ham.

Kaisa har veldig ofte forlatt rommet på grunn av det samme tonefallet. De har begge to merket at konflikten hang i lufta når både mamma og pappa har vært hjemme. Og det er synd å si det, men jeg har merket at de har vært roligere i de periodene pappaen deres har vært borte i dagesvis på grunn av ny jobb.

Jeg var naturligvis engstelig for hvordan bruddet ville påvirke dem, og har forsøkt å ta mine forholdsregler. Turid var snill og laget Bachs blomsterdråper til vovvene, som var spesielt for å hjelpe med å takle endringer i livet. Siden det har vært mye oppussing og utrydding, har jeg fulgt ekstra godt med på stressnivået til hundene. De har fått hvile seg så mye som de har behov for. Hittil virker det som de sover av seg det meste. Og det er jeg veldig glad for.

Men det som skjærer meg i hjertet er når Kaisa hører en bil og går forventningsfull bort til vinduet. Eller når Whisky ligger på gulvet og ser på meg med et trist og undrende uttrykk i ansiktet. For de elsker pappaen sin, de. Og ingen på denne jord skal komme og fortelle meg at de ikke savner ham.

Det kommer til å ta tid for oss alle å venne oss til det nye livet vårt. Stakkars Kaisa får visst aldri ro i livet. Først måtte vi reparere alt det vonde vi gjorde mot henne da hun var liten. Og etter at jeg hadde gått hundetrenerskolen hos Turid Rugaas var vi nesten i mål. Men da slo smertene med HD'en ut i full blomst, og det tok meg nesten ett år før diagnosen var på plass. Og nå når medisinene begynte å fungere, og hverdagen var bedre tilrettelagt, kommer nok en stor endring i livet.

Jeg må bare satse på at framtiden blir roligere og tryggere og lysere. For oss alle tre.