Jeg er av den typen som aldri får slukket tørsten på ny kunnskap. Og etter mange år med stress, perfeksjonisme og dårlig selvtillit, elsker jeg å mestre nye ting. Og dit har jeg kommet med Kaisa også.
Jeg husker hvor livredd hun var på de første treningshelgene på klikkertrenerskolen, og hvordan jeg faktisk ble fysisk dårlig selv av å se hvor stresset hun ble den gangen vi forsøkte oss på kantarellsøk-kurs. Den gangen brøt jeg etter lunsj første dagen, fordi den føltes helt feil å se hunden sin slik.
Vi var ikke flinke til å sosialisere Kaisa med andre hunder da hun var liten. Så når hun ble to år gammel, visste hun ikke hvordan hun skulle kommunisere med andre hunder. I tillegg hadde vi straffet bort mye av språket hennes, fordi vi var idioter som hørte på "drevne hundefolk" som forklarte oss at Kaisa var dominant. Hun var jo ikke det, hun var usikker!
Men da vi begynte på klikkertrenerskolen, kommenterte alle hvor rolig hunden min var. Hun var stille og beveget seg langsomt og holdt seg til meg. Hjemme klarte hun det meste, men på treningshelgene glemte hun alt og så bare tomt ut i luften. Hun var så beyond stresset at hun koblet helt ut. I en liten pause sa instruktøren til meg at langsomme bevegelser kunne være dempende signaler. Og da hun sa det, falt brikkene på plass.
I månedene fram til neste klikkertrenerhelg, dro vi ut på mange forskjellige steder og miljøtrente . Vi satt og så på andre hunder på avstand, inne i bilen og utenfor. Mange små økter. Jeg stilte meg opp med henne på alle mulige steder, og fikk trening i å bli sett rart på av andre mennesker som ikke skjønte hva vi holdt på med.
Jeg lærte at her måtte jeg bare finne meg i å bli glodd på, men det var til Kaisas beste. Og det var nok veldig sunt for meg og.
Men vendepunktet kom en gang jeg var i bilen, med Kaisa baki. Vi passerte en hund på fortauet, og plutselig så jeg ørene til Kaisa reise seg opp i et interessert og nysgjerrig uttykk. Det høres så lite ut, men det var sååå stort! Hun var blitt nysgjerrig på andre hunder!
Neste helg med klikkertrening, var Kaisa som en annen hund. Hun jobbet fint på avstand til de andre hundene, og kikket interessert på de andre, i pausen.
Jeg elsker fremdeles å se ørene hennes spisse seg på det viset, og jeg har fremdeles den nysgjerrige hunden. Dette var også den virkelige starten på mitt "profesjonelle hundeliv". Vi begynte å bygge opp selvtilliten sammen. Og det fortsetter vi med...
