Kaisas nye hverdag

Livet med hund er en evig læringsprosess. I det siste har fokuset vært på å prøve å tilrettelegge hverdagen til Kaisa best mulig. Aktiviteter hun elsker, som å løpe villmann og bumpe i snøen, må dessverre tas av tapetet. En sjelden gang får gå, og da i små porsjoner. Utfordringen ligger i at hun er en jente som liker å strekke ordentlig på bena, og det har hun fått tidligere ved å løpe løs i skogen. Men nå ser det ut som hun tolererer lite av dette før hun får vondt, og da stiger stressnivået. Og dersom stressnivået øker, så blir hun mer bøllete med Whisky, får tendenser til ressursforsvar og klarer ikke å slappe av.
I sommer var det nok at utetemperaturen ble over 15 grader, så overopphetet hun ved direkte sol. Dette pga at stressnivået hennes lå ganske konstant høyt pga smertene fra HD'en. Nå i vinter har dekkenet blitt brukt ved mer enn minus 10 grader, for å unngå stress pga kulde. Kulda stikker jo også ekstra hardt på vonde ledd. Det husker jeg fra mine tre år med ME. Og det virker som hun setter pris på det. Når jeg tar fram dekkenet, kommer hun mot meg med en gang for å stikke hodet gjennom åpningen. Og hun har alltid vært en hund som har trivdes ute i kaldt vær. Hun har bra pels, men nå holder det tydeligvis ikke lenger.
Hun får ikke trekke lenger, noe hun også var glad i. Nå er det slakt bånd som gjelder.
Kaisa liker best å gå ganske fort på tur. Hun stopper og snuser og undersøker, men hun liker å lunte. Whisky derimot går ofte sakte, snuser mye og lenge. En del av denne snusingen og langsomme gangen har nok vært demping av Kaisa. Han merker hennes humør mye tidligere enn oss. Så nå prøver vi å gå mest mulig med dem hver for seg. Da får Kaisa både litt mer mosjon, og stressnivået blir lavere for begge to siden de kan få gå i sitt eget tempo.
Vi har også skaffet flere myke underlag som hun kan velge mellom.
Etter nyttår skal vi vurdere massasje for henne. Hundesvømming virker som en aktivitet som kan stresse henne opp, dessverre. Hun elsker å svømme, men å være fanget i et basseng hvor hun bare skal svømme rundt i ring uten å få bestemme om hun vil opp, blir noe annet. Til sommeren kan hun få svømme masse. Enten via vannapport eller innkallingstrening.
Men nå ser vi først og fremst fram til en rolig, hvit jul. Julegaver til vovvene er innkjøpt og pakket inn. De skal naturligvis pakke dem opp selv. Det skal bli morsomt.

Jul

Så var det jul igjen.
Hos oss får hele familien julestrømpe som julekalender. Så lenge vi henger dem høyt nok opp, så går det bra:)
Alle hjelper til med julepyntingen, og alle får selvfølgelig julegave.

Whisky sjekker om dusken på nisseluen fremdeles sitter godt nok fast...
Kaisa synes bamsen var blitt litt støvete og trengte en god vask.

Fra Whisky til Kaisa

Da Whisky flyttet inn var et av problemområdene vi måtte jobbe med, Kaisas ressursforsvar. Nå for tiden kan vi ha leker liggende framme, og Whisky kan til og med stjele godbitene til Kaisa uten at hun reagerer, fordi hun vet at hun får en erstatning fra oss uansett. Hun får lov til å kommunisere dersom han er for frekk, og vi går imellom dersom det trengs. Men det trengs veldig sjelden nå mer. I det hele tatt har jeg vært veldig fornøyd med utviklingen det siste året. Og i dag fikk jeg se noe som forklarer endel.
Whisky var under sofaen og fant en papp-bit. (Jeg har aldri påstått at jeg har verdens ryddigste hus...) Kaisa er av en eller annen grunn veldig glad i å spise papp. Det hender hun stjeler en bit hvis hun finner den på gulvet. Men tilbake til idag. Whisky tok med seg papp-biten, og gikk bort til Kaisa som lå på gulvet. Så la han fra seg pappen, sto der og så litt på henne, som for å forsikre seg om at hun hadde sett at han hadde lagt papp-biten der, og så gikk han litt lenger vekk. Kaisa kikket litt på ham, som for å dobbeltsjekke at han ikke ville ha den fine papp-biten, og så plukket hun den opp og begynte å spise på den. Da hoppet Whisky opp i vinduet og satt der mens hun spiste.
Så der kan man se, Whisky er en mye bedre hundetrener enn meg! Det er jo ingen vits i å ha ressursforsvar ovenfor en hund som kommer med presanger til deg:)

Bedre og bedre dag for dag

Nå har Kaisa gått på smertestillende, fiskeolje og glukosamin i et par uker. Veterinæren sa at det ville ta opp til 6 uker før det tok effekt, men jeg synes vi ser det allerede. Her om dagen slo det meg at hun var ordentlig glad for første gang på lenge. Nå har hun begynt å flørte og tulle litt som hun gjorde før. Og hun er blitt litt tøffere på å prøve ting på egenhånd. Det er deilig å se jenta mi på vei tilbake til normalen.
I dag gikk vi et spontanspor på 100 meter, 50 minutter gammelt. Hun får styre alt helt selv, jeg bare henger etter, og holder litt igjen hvis hun begynner å gå altfor langt feil vei, så finner hun tilbake til sporet. Kjempeflink jente!

Avslappet veterinærbesøk

I går var vi hos veterinæren for kontroll etter å ha brukt Rimadyl på Kaisa. Jeg har prøvd å gjøre disse besøkene så rolige som ulig, ved at hun har fått lov til å undersøke lokalet, hatt langt slakt bånd, og ingen kommandoer fra meg, annet enn kontaktlyd en gang i blant. Inne hos veterinæren har hun fått godbiter og ros fra veterinæren, som har vært veldig flink til å tolke hennes signaler og kroppsspråk. I og med at hun har HD som vi nå vet, så har det undersøkelsene gjort vondt i blant. Men hun har hele veien blitt møtt med tålmodighet, godbiter og aldri et strengt ord. Hun har også fått vandre rundt på kontoret hans uten hindring. Vanligvis har det endt med at hun legger seg ned mens vi prater.
I går undersøkte han ryggen hennes, men i tillegg måtte vi tømme analkjertlene hennes. Det var ikke noe morsomt for henne, for de var fulle. Så når han var ferdig, hoppet hun ned fra bordet og løp rett bort til ham for å få belønningen sin. Det var nesten komisk. "Det der fortjener jeg i hvert fall belønning for!" Virket det som hun sa. Veterinæren synes det var morsomt han og, og naturligvis fikk hun godbit. Da var alt i orden, og hun la seg ned og sovnet nesten på gulvet. Konklusjonen er at jeg er veldig fornøyd med valg av veterinær, og så er det veldig deilig å se at vår tilnærming til hundehold fungerer.

Gandhi i hundeform

Det har blitt mye skriverier om Kaisa pga hennes stress og helseproblemer. Men nå vil jeg bare skrive en liten hyllest til fredsfyrsten her i huset, Whisky. For det første er han veldig språksterk. Han kommuniserer mye, og klart. Og så skjønner han veldig fort hvordan andre hunder (og mennesker) har det. Jeg har begynt å bruke ham som tolk. For jeg kjenner ham godt, og jeg kan tolke hans reaksjoner. Han er så utrolig tålmodig. Han lar seg ikke vippe av pinnen. Siden han er kastrert, er det endel hannhunder som ikke har møtt noe særlig med kastrerte hunder, som blir veldig forvirret av ham. Han lukter liksom hverken fugl eller fisk, samtidig som han oppfører seg som en veldig trygg og selvsikker hannhund. Så da begynner de gjerne å ri på ham. Når de først prøver seg, viser han klart med kroppsspråk og en liten knurr eller to at "det der er ikke sånn man oppfører seg". Og endel skjønner det, og roer seg ned. Men noen blir bare så stresset at de ikke klarer å slappe av, og fortsetter å prøve å slikke på ham eller ri. Hvis han har muligheten, går han da bare sin vei. Og så prøver han gjerne å møtes igjen litt senere. Han demper hele tiden, ved å fryse, snu på hodet, slikke seg osv. Men disse gutta er gjerne så borte i stress at de ikke klarer å oppfatte det. Og det skjønner han. Det er ganske fantastisk. Han er rett og slett pasifist. Han slåss ikke, han går heller sin vei.
Det samme hvis vi må passere hunder som står i hundegårder eller hager og vokter. Han demper og demper underveis til de roer seg, eller så vil han ikke gå forbi, og da lytter jeg på ham, og vi går en annen vei.
Han er også kompass på Kaisas stressnivå. Når hennes stressnivå stiger (før vi ser det) på tur, begynner han å gå saktere og snuse mer. Det tok tid før jeg skjønte det, men nå er det en stor hjelp.
I tillegg er han veldig flink til å ta vare på meg. Er jeg utafor, har jeg alltid et svart og hvitt hode i fanget eller ved siden av meg. Han er en fantastisk gutt, og det var på tide at han fikk litt skryt her.

Dårlig nyhet

Siden i våres har Kaisa-jenta hatt en tendens til å stresse seg opp, uten noen synlig grunn eller noe slags mønster. Eller slik har det virket. Hun har jo alltid hatt lav terskel for stress, men alt har gått framover. Og det har vært mulig å forutse hennes reaksjoner. Helt til i våres. Plutselig begynte hun å rulle seg, trekke, pese og bølle med Whisky. Det er dessverre hennes stress-ventil. Blir det for mye, så lar hun det gå eksplosivt utover ham. Han blir ikke skadet, men han blir jo naturligvis skremt og stresset. Etterhvert har vi merket at han jobber hardt for å dempe henne, går sakte, holder avstand og snuser på andre ting. Så han leser henne tydeligvis bedre enn det vi gjør. Men i blant hjelper det ikke uansett hvor mye han demper. Da gjelder det egentlig bare å prøve å plassere seg mellom dem. Disse raptusene varer vanligvis ikke så lenge (selv om det virker sånn), og når hun roer seg, har Whisky ingen problem med å gå bort til henne. De snuser litt på hverandre, og det virker som han sier at "ok, nå er alt i orden, vi er venner fremdeles". Det virker helt klart som han skjønner at det ikke er "vondt" ment. Han synes det er ekkelt, men han vet at det ikke er fordi hun misliker ham. Han er ganske genial på det feltet. Ellers er de venner, og utforsker sammen, sover sammen og kommer fint overens. Det tok flere år før de ble venner, og mye jobb. Men det går framover hele tiden, og det gleder oss å se at hun faktisk savner ham hvis han er borte en dag.
Men jeg har altså ikke klart å forstå hvorfor hun har stresset seg opp, så uforutsigbart. Så til slutt fant vi ut at det var på tide å dra fram kredittkortet og få en grundig utredning hos veterinær. Og i går kom beskjeden. Ja, det er noe fysisk galt. Kaisa har HD (hofteleddsdysplasi) i middels sterk grad. Hun er bare fem år gammel. Så dette har sannsynligvis plaget henne en stund.
Så nå har vi startet på Rimadyl, og skal starte med kosttilskudd. Det er mulig vi prøver akupunktur. Dersom Kaisa synes det er ok.
Så på den ene siden er dette fryktelig trist, men på den andre siden, kan vi endelig ta tak i det som har plaget henne, og gi henne bedre livskvalitet. Hun er jo en så fantastisk jente. Og hun har prøvd hadt å si fra at det er noe galt, men det tok altså over et halvt år før vi lyttet ordentlig til henne.

Bortskjemte hunder

I dag forstod jeg at hundene mine er bortskjemt. De er bortskjemt med å få lov til å bruke språket sitt. Når vi nærmer oss andre hunder, pleier jeg å la dem få lov til å kommunisere så godt de kan. Det har nemlig blitt slik at de begge to synes at de fleste andre hunder er stas. Spesielt Kaisa elsker å få "snakke" med andre hunder. Hun er alltid så fornøyd når hun og den andre hunden har fått gitt hverandre beskjed om at "her er det ingen som har vonde hensikter". Men dessverre er det endel hundeeiere som ikke tenker slik. Når det kommer en hund med eier strenende rett mot oss i full fart, blir det for mye for henne. Da må hun hoppe fram og bjeffe. Hun er fra gamle dager slik at hun reagerer negativt på stramt bånd i møte med andre hunder. Da føler hun seg fanget, og får i hvert fall ikke kommunisert. Men jeg vet hva som kommer, så jeg må jo korte inn båndet, så hun ikke kommer bort til den andre hunden. Hun har ved flere anledninger klart å ryke både bånd og seler ved å kaste seg framover, så da har hun lært at hun kanskje kan komme seg løs og få hilse på hunden allikevel. Whisky elsker alle hunder, så han trekker mot den andre hunden og bjeffer av opphisselse. Nå må jeg understreke at dette bare skjer når hunden kommer plutselig på, og jeg ikke får laget nok avstand mellom oss. I tillegg gjelder "sammen er vi trøbbel"-regelen her. Hver for seg er begge temmelig flinke på passeringer, men sammen hisser de hverandre opp.
Jeg forstår at dette for andre ser skummelt ut, og jeg kan ikke nekte for at jeg føler meg litt ille berørt. Men jeg klarer å holde munn og ikke stresse meg selv opp. Hadde jeg kjeftet, ville ting bare blitt verre. Et av høstens prosjekter blir passeringstrening. Vi må komme så langt at Kaisa ikke trenger å kommunisere så lenge med hver hund, før hun kan passere i ro.

Slitne hunder

Vel hjemme fra ferie i nord, bruker begge vovvene det meste av dagene til å sove. Og sove...og sove. Vi lånte et par hytter og bodde en del i telt underveis og på fjellet, så det var mange inntrykk å fordøye. I tillegg fikk de løpe mye løs. Det fungerte fint på hytta som hadde litt skog rundt seg. Men på snaufjellet klarte ikke Kaisa å styre vandringslysten, og vi måtte begrense aktiviteten hennes ved å holde henne i bånd. Stressnivået hennes ble rett og slett for høyt. Men når vi satte henne i bånd, roet hun seg fort og sov mye. Jobben med å passe på stressnivået hennes er nok livsvarig. Men jeg er veldig fornøyd med at hun roer seg fort ned, og takler mange nye ting med nysgjerrighet og ro. Vi må bare jobbe videre med mestring og regulere aktivitetsnivået hennes.

Mine herlige hunder!

Bare for å skryte litt. Noen ganger blir jeg så stolt av vovvene mine. Her omkring er det en god del hunder som vokter, og det blir bare fler. Jeg har prøvd å unngå å møte på de som vokter sterkest, og heller trent på å passere på god avstand. Vovvene mine har vært ganske flinke til å prøve å dempe dem de har sett på avstand, spesielt Whisky. Mye snusing og tissing og senket tempo. Dette har gått ganske bra, men i går hadde vi plutselig én bjeffende hund på den ene siden av veien, og to på den andre siden. Det ble litt for mye for Kaisa og Whisky. Kaisa måtte hoppe litt fram og boffe litt på den første, for hun hater "bakholdsangrep". Men hun har hilst på denne hunden før, og ble liksom stående og se uforstående på henne. Og så kunne vi gå videre, Whisky snuste for harde livet og ignorerte denne første hunden, men måtte kikke litt på henne da vi hadde passert.
Så brøt bjeffingen på den andre siden ut, og nå var det Whisky som måtte bjeffe litt tilbake, det var nok en hannhund der inne. Han pleier sjelden å bruke avstandsøkende signaler, og kommer som regel overens med alle. Da han hadde sagt ifra, måtte han pipe litt, fordi han tydeligvis egentlig gjerne ville hilse på minst en av hundene der inne. Og så kunne vi gå videre. Jeg må si at jeg var veldig stolt av dem. Jeg kan jo ikke forvente at de ikke skal reagere i det hele tatt på tre "overraskelses-angrep"på rappen. men de taklet det kjapt og skjønte at disse hundene var mer usikre enn ondsinnede. Å se dem mestre situasjonen og roe seg ned så fort var helt fantastisk.
Men det var jo ikke slutt enda, fordi vi måtte gå samme vei tilbake. Men nå visste vi alle hva vi gikk til, og jeg tok hundene ut i så stor bue jeg kunne, og Whisky laget ikke en lyd, bare snuste seg forbi. Kaisa måtte buste litt, og kikke fælt etter de to første. Men hun fulgte fint etter meg på kontaktlyden. Stor bue igjen på neste hund, og Whisky brydde seg ikke, Kaisa måtte lage en liten boff og murre litt, men gikk bare forbi.
Så gikk vi pent og rolig hjem. Veldig deilig å se at Kaisas stressnivå går så fort ned igjen. Men vi har jobbet mye med mestring, og det har tydeligvis gitt resultater. Deilig også å se hvor flink hun er til å dempe seg selv. I dag var hun ute og gikk med mannen min, og først møtte de en katt som løp av gårde rett foran dem. Men ikke nok med det. En rådyrbukk kom ut på veien, 5 meter foran dem. Det løp naturligvis for livet mens det skrek. Og Kaisa gjorde et lite byks etter det, og det var alt. For to år siden ville det tatt henne flere dager å roe seg ned etter noe sånt. Hun har jo dessverre jaget både katter og rådyr i skogen.
Da synes jeg at jeg har lov til å være stolt av henne!

Høstens kurs

Høstens kurs er planlagt! Ta en titt...

Bare en hund

Det finnes få uttalelser som irriterer meg mer en den. "Det er jo bare en hund." Ja, det er bare et levende vesen med sin egen integritet, personlighet, erfaringer, følelser, rettigheter og tanker. Til og med sin egen intimsfære, sitt eget språk, sin egen frykt... Personlig mener jeg at vi som mennesker, med vår evne til abstrakt tenkning har en plikt og et ansvar til å prøve å forstå og respektere andre arters egenverdi. Men det er bare min mening...

Ferie og løsning på stress-problem

Siste uka i juni leide vi et hus i Färgelanda i Dalsland i Sverige. Bare åkre og kuer så langt øyet kunne se. Det var deilig for oss alle fire. Det eneste som var dumt var at vi ikke kunne gå tur med hundene på langline, fordi det var strømgjerder overalt. Kaisa og jeg dro og badet hver dag. Gutta er ikke så glade i vann som oss. Vi fant årets første markjordbær. Veldig deilig for meg. Naturen lager godbitsøk for meg! Begge hundene elsker å snuse seg fram til de små røde bærene. Jeg har lært at hvis jeg vil ha de beste bærene, plukker jeg fra der Kaisa spiser, for hun er kresen på jordbærene sine...

De siste tiden har jeg bekymret meg for Kaisa, fordi hun hadde begynt å stresse seg opp igjen. Hun har pest en del, hatt problemer med å slappe av og vært litt røff mot lillebror Whisky. Hun har stresset seg fort opp over ting hun vanligvis ikke bryr seg om. Jeg hadde prøvd alt jeg kunne komme på, men ingenting hjalp. Til slutt fant jeg ut at hun måtte inn til dyrlegen for å ta en grundig sjekk av tennene. Kanskje problemet satt der?
Så en dag i forrige uke, fant hun noe ordentlig deilig og råttent å rulle seg i. Hele jenta stinket og var godt dekket av et lag av gråbrun guffe. Rett hjem i dusjen. Etter vasken gikk Kaisa rett i sengen sin og sov resten av dagen og natten. Dagen etter var Kaisa-jenta tilbake til normalen. Avslappet og rolig, ingen overreaksjoner. Så noe i pelsen har plaget henne. Noe som børsting ikke kunne fjerne. Heldigvis en enkel løsning. Men hvis det skjer igjen, må vi tenke på å sjekke for allergier.

Spor

Har oppdaget et fantastisk område for spor. Kaisa mistet sporet en del ganger, men kom fram til slutt. Hun ble satt ut av en haug med greiner som sporet gikk over, og kom ikke helt over det.


Jeg lurer på om hun rett og slett har fått litt prestasjonsangst i denne situasjonen. Hun blir lett frustrert og stressnivået hennes er nok litt for høyt når hun vet at hun skal gå organisert spor. Hun sporer veldig fint spontant, så jeg tror jeg skal kjøre noen spontanspor for henne for å få opp selvtilliten og stressnivået ned.

Whisky-gutten gikk som en engel på et nesten timesgammelt spor. Tok vinkler og gjenstander i sporet. Han har 100 % tiltro til nesen sin.
Han har hatt en tendens til å gå en halvmeter til siden av sporet pga vind, og dermed miste det i vinkler. Men nå har jeg øket alderen på sporet, og da satte han ned farten og hadde nesa i bakken. Så stolt Mamma :)

Prøvesmaking av jordbær

Kaisa er alltid skeptisk til nye smaker, og må undersøke nøye før hun spiser noe. Og nå var det jo nesten året siden sist jordbær sto på menyen.

Rep-øvelse

På tide å pusse støv av gamle ferdigheter. Har fått en veldig god innkalling etter mye om og men og avlæring av jaktatferd i skogen. Det har tatt tid, men nå kan Kaisa kalles inn fra ferske spor, og hun holder seg i nærheten av meg i stedenfor å ta utflukter ut av syne. Veldig deilig. Nøkkelen til suksess har vært tid, og ingen mulighet for å få gjennomført jagingen. Hun reagerer også mindre på katter generelt.

Har så smått begynt med litt freestyle. Begge hundene synes dette er veldig gøy, og det kommer veldig lett hvis man bare tilpasser bevegelsene til hver enkelt hund. Siden target er godt innøvd hos oss, gjør det alt enklere.

Bursdagsbarn

I dag er Whisky-gutten 4 år gammel. Han har fått en saueskinnsfell i bursdagspresang. Den ble prøvekjørt og godkjent i natt.

Hvis du ikke liker det, ikke gjør det…

Hvis du ikke liker det, ikke gjør det…
Det finnes hundrevis av artikler om hvorfor man skal bruke positiv forsterkning og ikke straff. Det gagner både mental og fysisk helse, det gir selvtillit og økt læringsevne. Det gir mindre stress og en gladere hund. Bedre kontakt mellom eier og hund. Jeg har selv skrevet en lang avhandling om temaet. Med min første egne hund, brukte jeg de metodene jeg anbefalt som var basert på at hunder er dominante av natur og at jeg måtte være alfa. Det ble helt feil, fordi det var helt feil.

Dominans er noe som holder på å gå ut på dato. Hundetrenere nå til dags er oftere utdannet innen atferd og læringspsykologi enn tidligere. For oss holder ikke argumentet om at ”Jeg har hatt hund i 30 år”. Det betyr dessverre ikke alltid at du vet hva du driver med, eller at du er klar over konsekvensene. Du kan ha kjørt bil i 30 år, uten å være en god sjåfør… Du kan ha hatt hund i 30 år, uten å kunne snakke og lese hundsk. Kanskje fordi interessen ikke har vært der, eller kanskje fordi du mener at hundens viktigste funksjon er å tjene deg. Uansett er det aldri for sent å lære. Og hund blir man aldri utlært på. Det finnes så mange treningsmetoder, hundesporter, raser, sykdommer, så mye språk, sååå mye atferdslære…
Dersom du er ute etter en hundetrener, bør du styre unna alle som sier: ”Vi vet best, og vi kan alt”. Det er et fryktelig arrogant utsagn. Man kan ikke alltid vite hva en hund sier, tenker eller føler. Alle hunder er ikke like. Man kan ikke dra alle over samme kam. Din hund er et unikt individ. Dette er så viktig å huske. To hunder av samme rase er ikke like. De kan ha mye felles, men de har levd sine egne liv, med sine egne erfaringer. Hva man arver fra foreldrene varierer jo også, som alle med søsken kan skrive under på.

Men som hundeeier må du huske to ting. Det ene er at hunden din har følelser på lik linje som deg og meg. Det andre er : HVIS DET IKKE FØLES RIKTIG, IKKE GJØR DET! Vil du ikke ta hunden din i nakkeskinnet eller brøle til den, ikke gjør det! Det kalles magefølelse, intuisjon, moralsk kompass. Jeg gjorde det til tross for at det ikke føltes riktig på grunn av at jeg hadde for stor respekt for dem som påstod at de visste best. Og det vil jeg angre på resten av livet. Så hvis du lurer på hvordan du skal oppdra hunden din. Les deg opp, gå inn på diskusjonsforum og undersøk. Undersøk alle alternativene, og velg så hva som passer for deg. Det er din hund, ditt familiemedlem. Hvordan vil du oppdra familien din? Finn fakta og den mest oppdaterte informasjonen.

Ting går framover, også innen hundetrening. Jeg kan preke om hvor ubehagelig og utrygt livet til hunden din kan bli dersom du bruker fysisk avstraffelse og dominansteorier, men du trenger ikke høre på meg. Det er ditt valg. For meg er det enkelt og greit slik: Jeg har ikke mage til å skremme, true eller påføre en hund smerte. Derfor trener jeg ikke slik!

Endelig blogger

Det er vel halvannet år siden jeg lovet at jeg skulle lage meg egen blogg, men nå er jeg i hvert fall i gang.
Denne bloggen kommer til å handle om hund. Atferd, språk, trening og egne tanker om og erfaringer med hund. Personlig mener jeg at hunder trenger flere mennesker, eiere eller trenere som forsøker å se ting fra hundens perspektiv. Hunder er ikke bare bruksgjenstander for oss, de er individer med følelser og erfaringer, som bør behandles med respekt og omsorg. Hunder må få lov til å være hunder. De er fantastiske dyr, og vi kan faktisk lære mye av dem. Mine har i hvert fall lært meg en masse.