Dårlig nyhet

Siden i våres har Kaisa-jenta hatt en tendens til å stresse seg opp, uten noen synlig grunn eller noe slags mønster. Eller slik har det virket. Hun har jo alltid hatt lav terskel for stress, men alt har gått framover. Og det har vært mulig å forutse hennes reaksjoner. Helt til i våres. Plutselig begynte hun å rulle seg, trekke, pese og bølle med Whisky. Det er dessverre hennes stress-ventil. Blir det for mye, så lar hun det gå eksplosivt utover ham. Han blir ikke skadet, men han blir jo naturligvis skremt og stresset. Etterhvert har vi merket at han jobber hardt for å dempe henne, går sakte, holder avstand og snuser på andre ting. Så han leser henne tydeligvis bedre enn det vi gjør. Men i blant hjelper det ikke uansett hvor mye han demper. Da gjelder det egentlig bare å prøve å plassere seg mellom dem. Disse raptusene varer vanligvis ikke så lenge (selv om det virker sånn), og når hun roer seg, har Whisky ingen problem med å gå bort til henne. De snuser litt på hverandre, og det virker som han sier at "ok, nå er alt i orden, vi er venner fremdeles". Det virker helt klart som han skjønner at det ikke er "vondt" ment. Han synes det er ekkelt, men han vet at det ikke er fordi hun misliker ham. Han er ganske genial på det feltet. Ellers er de venner, og utforsker sammen, sover sammen og kommer fint overens. Det tok flere år før de ble venner, og mye jobb. Men det går framover hele tiden, og det gleder oss å se at hun faktisk savner ham hvis han er borte en dag.
Men jeg har altså ikke klart å forstå hvorfor hun har stresset seg opp, så uforutsigbart. Så til slutt fant vi ut at det var på tide å dra fram kredittkortet og få en grundig utredning hos veterinær. Og i går kom beskjeden. Ja, det er noe fysisk galt. Kaisa har HD (hofteleddsdysplasi) i middels sterk grad. Hun er bare fem år gammel. Så dette har sannsynligvis plaget henne en stund.
Så nå har vi startet på Rimadyl, og skal starte med kosttilskudd. Det er mulig vi prøver akupunktur. Dersom Kaisa synes det er ok.
Så på den ene siden er dette fryktelig trist, men på den andre siden, kan vi endelig ta tak i det som har plaget henne, og gi henne bedre livskvalitet. Hun er jo en så fantastisk jente. Og hun har prøvd hadt å si fra at det er noe galt, men det tok altså over et halvt år før vi lyttet ordentlig til henne.