En riktigere tittel her ville kanskje være: "Er vi villige til å lytte til hunden?"
Det er flere tiår siden nå at man slo fast uten tvil at hunder har det samme følelsessenteret i hjernen som oss mennesker. Det kalles "det limbiske system" dersom noen vil google :)
Så hunder opplever også glede, sorg, kjærlighet, avsky, redsel og sinne akkurat som oss.
Dette er man 100% sikre på, ingenting å diskutere. Kanskje oppleves disse følelsene litt annerledes for hunder enn for oss, det får vi nok aldri vite. Men de samme prosessene skjer i hjernen deres som hos oss. De kan for eksempel bli traumatisert. Som oss.
Så er spørsmålet: Er dette noe vi skal respektere? Når vi vet at et annet levende vesen vi deler livet vårt og hjemmet vårt med, har følelser. Burde man ikke ta hensyn til dette?
For å ta et eksempel. Hunden din gnager istykker inventar når du ikke er hjemme, den urinerer innendørs og bjeffer og uler. Hva legger du vekt på når du kommer hjem og ser ødeleggelsene? Ser du den dyre soffaen som er revet opp og dørkarmen som er blitt til pinneved og tenker: "H... fillebikkje, dette blir dyrt!" Eller tenker du:"Hva i all verden får hunden min til å oppføre seg slik? Er dette et uttrykk for hvordan hunden min har det? Ville en hund som har det bra og føler seg trygg mens jeg er borte, gjøre slik?" Hunder trenger å lære gradvis å være alene, noen takler det aldri helt godt. Skal man da legge lokk på problemet og putte hunden i bur? Hvem løser det problemet for? Blir hunden tryggere, eller får mer og riktig stimulans ellers dersom du setter den i bur når den er alene? Den har forsøkt å formidle noe til deg. Men lyttet du?
Et annet eksempel. Du er ute og går med hunden og dere møter en annen hund. Hunden din kaster seg bjeffende og snerrende mot den andre hunden idet dere passerer. Du blir fryktelig flau og opplever situasjonen som veldig ubehagelig. Hva tenker vel folk om deg som ikke har kontroll på hunden din?
Hva ser du? En plagsom hund som gjør livet vanskelig for deg? Eller en hund som ikke takler nære møter med andre hunder? Hva foregår inni hunden?
Du bestemmer deg for å jobbe med saken. Vil du nå velge en tilnærmingsmåte som gir hunden din selvtillit og positive opplevelser? Eller vil du skremme den til den ikke tør gjøre noe annet enn å late som den ikke eksisterer når andre hunder passerer?
Naturligvis det første, tenker du. Men det tar ofte lenger tid på den måten. Hva verdsetter du høyest? En trygg og positiv treningsopplevelse for hunden din, eller at du slipper flere ubehagelige opplevelser? Respekterer du at hunden uttrykker hvordan den opplever situasjonen?
Vi vet masse om hundespråk nå. Det er ufattelig mange signaler, kroppslige detaljer, lyd og lukt.
Da du skaffet deg hund, tok du deg tid til å lære deg litt om hundespråk? Slik at du kunne se hvordan hunden din faktisk har det og hvordan den reagerer på deg og din væremåte?
Hvis ikke, hvorfor ikke?
Bør vi ikke være lydhøre til hvordan alle i familien har det? Bør ikke alles følelser og opplevelser av for eksempel valgte treningsmetoder eller aktiviteter tas hensyn til? Er dette noe hunden setter pris på, eller kanskje skremmes av?
Burde ikke et viktig spørsmål når det gjelder hundehold og hundetrening være: "Hvordan oppleves dette for hunden?" Og det kan du enkelt se, hvis du setter deg inn i hvordan hunder uttrykker seg.
Har hunder rett til å uttrykke hvordan de har det inni seg? Når dette ikke bare gjelder glede og ro? Når det gjør hverdagen vår vanskelig? Husker du da på at hunder har følelser og behøver å bli sett og tatt hensyn til på vennlig vis, som individ?
