torsdag 30. august 2012

Mestring tar tid

Igår var det en jente som ble fornøyd. Nabojenta har vært litt nervøs for å hilse på Kaisa, siden hun er stor og svart og kan boffe litt. Så jeg har bare sagt at hun kunne vente til hun hadde lyst til å hilse, og så har hun heller bare kikket på Kaisa på avstand. Jeg ser ikke poenget i å presse et barn opp i en situasjon det ikke mestrer, så da tok vi tiden til hjelp isteden.
Whisky har jo hilst på alle, for de synes alle han er så søt. Mens Kaisa har sittet inne i gangen og hatt lyst til å komme ut hun også. Når det gjelder Kaisa, så trives hun best med barn fra rundt 7 år. Smårollinger blir fort litt for uforutsigbare for henne. Ikke alle hunder trives med barn, og det er helt lov. Ikke alle mennesker som liker alle barn heller. Men da må man ta hensyn til det som hunde-eier. Dersom barna er vant med hund, eller er flinke til å gjøre som de får beskjed om, så går det fint.
Og igår var venninna til nabojenta så tøff at hun ville hilse på Kaisa. Hun fantes ikke bekymret. Så når hun kunne hilse, så ville nabojenta også. Snakk om fornøyd hund. Endelig!

Et av mine favorittsteder å gå med hundene her er et stort jorde der jeg kan la dem løpe litt. Når vi er ferdige, tar vi gjerne en pust i bakken ved vannet som ligger ved siden av bilveien. Det er moro når man får bekreftet at arbeidet man har lagt ned i hunden gir resultater. Mens vi satt der, kom en av Kaisas gamle erkefiender: en firhjuling. Kaisa pleide å være temmelig lydsensitiv, spesielt for nettopp lyden av firhjulinger og mopeder. det hjalp ikke at vi bodde et sted med tenåringsgutter som rånte rundt på dem uten særlig hensyn til noen i omgivelsene. Men igår lå hun altså et par meter fra veien, med slakt bånd, og bare så på den. Man ser tydelig på kroppsspråket at hun fremdeles ikke liker dem, men hun føler ikke at hun behøver å reagere lenger. Det er moro når man får bekreftet at arbeidet man har lagt ned i hunden gir resultater. Før måtte hun ta stilling til nesten alle stimuli i omgivelsene. Alt måtte vurderes, i tilfelle det kunne være farlig. Dette er et resultat mye av dårlig sosialisering og miljøtrening som valp, men også noe gener. Hun har endel vakt i seg, i tillegg til jakta. Nå ser jeg at hun ikke har det samme behovet lenger. Eller ikke til den grad som for et år siden.

En annen ting jeg legger merke til, og som jeg elsker å se hver gang, er nysgjerrigheten hennes. Hun vil så gjerne ut og oppleve verden. Det i seg selv er et bevis på at hun er mindre bekymret over at ting kan være farlige. Nå vil hun heller utforske dem. Jeg føler meg heldig som faktisk husker på å nyte det synet. Noe hun var veldig skeptisk til før, var kumlokk. Det har nå blitt hennes store hobby. Dreneringsrør og kumlokk er veldig morsomme. Ikke fatter jeg hvorfor... Men hun får undersøke av hjertens lyst. Søte jenta mi.

Whisky er bare en liten stjerne. Han er litt labrador i hodet "Jeg elsker alle og alle elsker meg". Han var litt den typiske hunden som trakk fordi han ikke visst hva alternativet var. Jeg lærte ham å gå pent med klikker for fire år siden, og han skjønte fort at det var mer behagelig når båndet ikke strammet. smart gutt :) Jeg moret meg også over historier fra "drever-mafiaen" på vei til hundejordet, der det bare var en av hundene som gikk pent i selen sin.
Nå blir det nok en runde med flytting. Ikke så langt denne gangen. Dette er ikke stedet for oss. Det var en mening me at vi kom nettopp hit, og nå trenger vi ikke være her lenger. Heldigvis har jeg funnet en bedre, større leilighet med masse turområder rett utenfor døra. Så nå blir det spor til den store gullmedaljen.