Noen dager vurderer jeg sterkt om ikke Kaisa-jenta burde gå på noe beroligende. Inne er alt helt rolig og fint. Men med en gang vi kommer utenfor huset, blir hun vill i blikket, trekker som et uvær og er ikke til å få kontakt med. Med tiden kommer jeg kanskje til å kunne forutse når hun har slike dager, men for nå er det ganske mystisk. Det har blitt mildt i været og regn. Kanskje har det noe å si? Jeg har trappet ned dosen med smertestillende med en halv tablett. Det kan spille inn... Og Nn har vært bortreist siden søndag. Alt dette kan være bidragende årsaker. Men det er helt umulig å forutse når vi er inne. Jeg ser ikke at hun trekker seg unna, ikke at hun klenger, hun bruker ikke mer dempende signaler. Hun er ikke irritabel eller tygger mer. Det eneste som muligens er annerledes er at hun sover mye. Det er jo greit å legge merke til dersom man er hjemme hele dagen. Men har man vært på jobb, eller nettopp har stått opp om morgenen, kan man jo ikke vite det.
Et langt og tungt hjertesukk. Jeg blir så utrolig lei meg når hun blir slik, fordi det er jo tydelig at hun ikke har det bra. Jeg føler meg utilstrekkelig...
Heldigvis har jeg en søt liten gutt som er deilig å gå tur med. Selv om han er jakthund, kan han faktisk gå løs en god del. Og han er verdens søteste når han kommer byksende mot meg. Så når ting er vansklig, prøver jeg å konsentrere meg om ham litt, for da blir jeg alltid i bedre humør. Jeg skulle bare ønske Kaisa kunne finne seg like godt tilrette i verden som ham...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar