Etter samtale med veterinæren, gav jeg det noen dager for å se om hevelsen forsvant. Men det gjorde den altså ikke. Så idag var vi på klinikken igjen. Det viste seg at det var flere som var hovne, på flere steder på kroppen.
Siden vi ikke fant noen ytre tegn på betennelse, skade eller sår og hun ikke hadde feber, tok vi en blodprøve for å sjekke for infeksjon. Men ingenting der heller.
Sist gang var det egentlig ingen som trodde at det var noe annet enn en fettkul. Jeg var bekymret, men det var jo ingenting som tydet på noe farlig egentlig.
Men den siste uken har Kaisa vært tydelig stresset på tur, trukket mye i båndet og vært tidvis veldig vanskelig å få kontakt med under turen. I tillegg har hun vært ekstremt kosete. Hun liker å kose iblant til vanlig også, men dette har vært annerledes. Det har føltes som hun har trengt litt trøst. Og naturligvis har hun fått det. Noe er det i hvert fall med henne.
Men da dyrlegen la an den vennlige beroligende stemmen og forsiktig nærmet seg k-temaet, føltes det helt annerledes. Det føltes veldig virkelig og veldig alvorlig. Jeg har jo absolutt ikke pokeransikt, så hun kunne sikkert lese tankene mine. Så hvis det nå skulle være det verste, så er det jo best å finne det ut så tidlig som mulig.
Det betyr en ny biopsi av minst en lymfekjertel i overimorgen.
I tillegg går Kaisa nå på antibiotika, for sikkerhets skyld. Her helgarderer vi oss :)
Så nå blir det en ny omgang med venting og bekymring og ekstrem bortskjemming av verdens nydeligste jente.
Jeg krysser fingrene for at det er et virus, og håper alle andre kan være så snille å gjøre det samme.
Elsklingen min var som vanlig en engel hos veterinæren, og måtte ta en liten lur etter blodprøven. Fine jenta mi :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar