Året som gikk

Det har vært et begivenhetsrikt år for oss alle tre. Vi har flyttet to ganger, prøvd oss på å bo i leilighet og ferdes mye mer blant folk og fe og i tettbygde strøk enn tidligere.
Og jeg må si at det har gått over all forventning.
Whisky har egentlig alltid vært en trygg og god gutt, han varsler litt ekstra når han ikke er helt varm i trøya, men det er virkelig ikke noe man kan klage på. Det er lov til å gi uttrykk for hvordan man har det. Nå har jeg begynt å jobbe for å øke impulskontrollen hans ved hjelp av avstandsbelønning, og det virker som det er en metode som er midt i blinken for ham.

Den store fremgangen ligger hos Kaisa. Gang på gang har hun overrasket meg ved å mestre nye ting, inntrykk og omverden generelt. Nøkkelen her ligger i miljøtrening og at jeg har vært konsekvent med å bruke håndsignalet og kontaktlyden når det har trengtes. Kaisa responderer også bra på motbetinging. Det vil si at når hun ser noe hun er utrygg på, så markerer jeg med en betinget forsterker (ordet "bra"), og belønner hver gang hun kikker på det skumle uten å reagere. Hun skal forbinde det "skumle" med at noe positivt skjer (hun får belønning). For at dette skal fungere, må jeg være tidlig nok ute til at hun ikke har begynt å stresse seg opp, altså at hun er skeptisk, men ikke redd. Så jeg må være oppmerksom på omgivelsene hele tiden, og være flink til å lese kroppsspråket hennes. Er jeg ikke tidlig nok ute og hun har begynt å fokusere på det skumle, blitt stivere i kroppen eller f eks stirre, bruker jeg kontaktlyden for å endre retning og øke avstanden til en hun takler. Kontaktlyden (smatting) er så godt innøvd at hun reagerer på den som på refleks. Derfor fungerer den også i situasjoner der stressnivået hennes er høyere enn ønsket.
Håndsignalet brukes for å gi beskjed om at dette ikke er noe hun trenger å bry seg om, fungerer veldig fint ved f eks passeringer når hun har lyst til å gå bort til den vi passerer. Jeg bruker det også i situasjoner der hun er mildt skeptisk til for eksempel bråkete tenåringer. 
Dette har jeg altså gjort konsekvent det siste året, med det resultatet at Kaisa nå har begynt å melde ting hun lurer på om er skumle. Altså: hun ser noe rart og kikker på meg.  Så får hun belønning en gang i blant for dette, men alltid godord og verbal ros. Noe annet som også er veldig hyggelig er at hun sjeldnere og sjeldnere føler behov for å melde til meg. Det betyr enkelt og greit at hun opplever færre inntrykk og opplevelser som potensielt skumle.

Nå på slutten av året har vi hatt noen helseproblemer. Jeg har fått avkreftet lymfekreft på Kaisa i hvert fall. Men grunnen til at lymfekjertlene hennes jobber overtid vet jeg ikke ennå. I tillegg har hun en kul på magen som ikke har blitt undersøkt.
Hun hadde det veldig vondt etter biopsien. Hun fikk reflux av mageinnhold i spiserøret og var veldig hoven med store blodutredninger på magen. Selv om hun fikk så mye smertestillende hun kunne, så hadde hun veldig vondt og pep nesten konstant de to første dagene. Man føler seg både skyldig og hjelpeløs som eier når man har valgt å la dyret gjennomgå en slik operasjon, og ikke kan gjøre noe for å hjelpe henne. Det endte med at jeg lå på gulvet de to nettene, siden det eneste jeg kunne gi henne var nærhet og kjærlighet. Heldigvis hjalp det henne til å roe seg litt ned og sove litt iblant.

Det har vært endel utfordringer for meg også dette siste året, og det viser seg at jeg trives veldig godt med det. Jeg er veldig takknemlig for alle de gode hundetrenerkollegaene jeg har fått kontakt med. Et godt nettverk er gull verdt. For ikke å snakke om hvor flinke man er til å støtte og oppmuntre hverandre i det miljøet jeg er så heldig å være en del av.

Det er dårlig med bilder i dette innlegget, siden nettet her ikke er av den samarbeidsvillige sorten.
Men uansett så ønsker vi alle der ute et godt nytt år! Neste år kommer til å bli fullt av spennende og morsomme nye prosjekter som jeg gleder meg til allerede :)