Operasjon alene-trening

I dag morges startet jeg dagen med et lite (ganske stort) lyspunkt. Det er ikke bare jeg som synes det er litt tidlig å stå opp halv seks, men det må til for å få unnagjort tur, stell, godbitsøk og fôring. Så hundene gidder ikke stå opp før etter at jeg er ferdig med morgenstellet. De sover i annen etasje, en av dem vanligvis i sengen med meg, og den andre i sengen på gjesterommet.

Etter 20 minutters tid hører jeg at Kaisa hopper ned fra sengen min. Jeg forventer å høre skritt i trappen, men nei. I stedet hører jeg at hun går inn på gjesterommet, til Whisky, og et par sekunder etter hører jeg at han hopper ned fra gjestesenga, og så kommer begge to sammen ned til meg.

Det virket altså som om Kaisa gikk inn og sa ifra at "nå er det på tide å stå opp", til lillebror. Jeg synes det var så kjempehyggelig. Jeg ser sakte men sikkert at forholdet dem imellom blir bedre.

Samtidig er det områder vi må jobbe med. Whisky har sjelden trengt å være alene. Enten har Kaisa vært der, eller så har en av oss vært der. Men etter alle besøkene hos veterinæren med Kaisa, la jeg merke til at han ikke spiste av kongen han hadde fått i bilen mens vi var inne til undersøkelse. Med én gang vi kom tilbake til bilen, begynte han å slikke av hjertens lyst for å få ut godbitene.

For et par dager siden, da det regnet så fælt, skulle vi ut på tur. Whisky hater å være ute i regnet, og ville ikke være med. Så da gav jeg ham en fylt kong i stedet. Men for sikkerhets skyld, satte jeg kameraet på opptak mens jeg var borte.

Det var ikke et hyggelig opptak å se etterpå. Vi var borte i ca 20 minutter. Han løp inn i stuen, og spiste på kongen til han hørte bilen som kjørte. Vi må alltid kjøre ca 200 meter før vi kan begynne på turen, siden Kaisa ikke takler å gå i de bratte bakkene rundt huset.

Lille gutten klynkebjeffet og ulte og gikk endel fram og tilbake. Den var en helt klart engstelig gutt. Da jeg kom inn var han allerede ute i stuen og jobbet med kongen, siden han hadde hørt at bilen kom tilbake.

Så nå har vi startet operasjon alene-trening. Jeg vil både innarbeide et nytt bur til bilen som verdens beste sted å være, før jeg setter det ut i bilen og starter gradvis alene-trening der. Og jeg vil jobbe med å lære ham å mestre at Kaisa og jeg går og kommer tilbake.
Siden en klar trigger for ham er at bilen kjører, må vi desensitisere den også etterhvert. For nå går vi bare ut døra og inn igjen med turutstyr på, etter å ha vist hånd-signalet. Jeg bruker også en annen utgangsdør til dette, som han ikke har forbundet angst med tidligere.