Hund og samlivsbrudd

Så har det skjedd. Det jeg aldri ville at skulle hende meg. Skilsmisse. Plutselig er det bare ett menneske som bor her. Heldigvis bor det to fantastiske firbeinte her sammen med meg. Og det skal de fortsette med. Det er det eneste naturlige siden det er jeg som har hatt hovedansvaret for dem.

For meg kom det overraskende på, men i ettertid ser jeg jo at hundene har visst at ting slett ikke var bra lenge. Whisky har jobbet hardt for å avverge konflikter. Han har gått imellom til den store gullmedaljen. Tonefallet her i huset har vært tydelig "aggressivt" for ham.

Kaisa har veldig ofte forlatt rommet på grunn av det samme tonefallet. De har begge to merket at konflikten hang i lufta når både mamma og pappa har vært hjemme. Og det er synd å si det, men jeg har merket at de har vært roligere i de periodene pappaen deres har vært borte i dagesvis på grunn av ny jobb.

Jeg var naturligvis engstelig for hvordan bruddet ville påvirke dem, og har forsøkt å ta mine forholdsregler. Turid var snill og laget Bachs blomsterdråper til vovvene, som var spesielt for å hjelpe med å takle endringer i livet. Siden det har vært mye oppussing og utrydding, har jeg fulgt ekstra godt med på stressnivået til hundene. De har fått hvile seg så mye som de har behov for. Hittil virker det som de sover av seg det meste. Og det er jeg veldig glad for.

Men det som skjærer meg i hjertet er når Kaisa hører en bil og går forventningsfull bort til vinduet. Eller når Whisky ligger på gulvet og ser på meg med et trist og undrende uttrykk i ansiktet. For de elsker pappaen sin, de. Og ingen på denne jord skal komme og fortelle meg at de ikke savner ham.

Det kommer til å ta tid for oss alle å venne oss til det nye livet vårt. Stakkars Kaisa får visst aldri ro i livet. Først måtte vi reparere alt det vonde vi gjorde mot henne da hun var liten. Og etter at jeg hadde gått hundetrenerskolen hos Turid Rugaas var vi nesten i mål. Men da slo smertene med HD'en ut i full blomst, og det tok meg nesten ett år før diagnosen var på plass. Og nå når medisinene begynte å fungere, og hverdagen var bedre tilrettelagt, kommer nok en stor endring i livet.

Jeg må bare satse på at framtiden blir roligere og tryggere og lysere. For oss alle tre.