Kaisa husker hvordan man går pent i bånd!

I dag var vi hos homeopat med Kaisa. Det må jeg si var en positiv opplevelse. Hun var flink til å lese og håndtere Kaisa, så hun følte seg trygg. Hele undersøkelsen ble gjort på gulvet, og Kaisa sto stille og lot seg undersøke. Homeopaten stilte spørsmål om både helse, atferd og personlighet, og foreskrev medisin som passet for en hund med Kaisas personlighetstrekk. Det synes jeg var helt strålende. Det gjenstår jo å se om det fungerer, men erfarigen hittil er god. Hun anbefalte også at jeg lærte meg å massere Kaisa selv, og viste meg hvor jeg burde konsentrere massasjen.

Den siste uken har jeg sett en stor forbedring på tur. Mye av trekkingen, rullingen og bøllingen på Whisky har skjedd i bakken til og fra huset vårt. Det er ca 150 meter med ganske bratt bakke. Sist uke, nevnte jeg det for veterinæren og han foreslo at vi rett og slett går tur på flat mark. Ganske tullete at jeg ikke har kommet på det selv. Hadde jeg hatt en hund til konsultasjon hadde jeg jo garantert foreslått det samme. Men det er ikke alltid så lett å se seg selv fra utsiden... Lærepenge...
Så i en uke har vi gått på flat mark, og nå er det en fryd å gå tur med begge hundene samtidig. Når Kaisa trekker, stopper jeg bare og ignorerer henne. Og så roser og belønner jeg for å gå med slakt bånd. Det var jo slik hun lærte å gå pent for fem år siden, og nå fungerer det igjen! Hurra hurra! Hun har tydeligvis vært fryktelig plaget av den bakken. Og så har hun begynt å forbinde den bakken med smerte og det har blitt en ond sirkel.

Så store framskritt, på grun av en liten endring :)

Kontroll hos veterinæren

Så var det tid for kontroll hos veterinæren. Kaisa har hatt vondt den siste uka. Væromslaget har ikke vært snilt mot henne. Hun var litt mer stresset og urolig i dag enn hun har pleid å være. Men noe gjør vi riktig, for det var en liten bjeffete tispe der, og jeg forventet meg en ganske kraftig reaksjon. Men Kaisa begynte å snuse i bakken, og signaliserte til meg, at "dette går greit hvis du bare går imellom oss". Jeg så gjorde, og vi passerte fint. Hun måtte morske seg litt da minien bjeffet på henne for tredje gang fra den andre enden av lokalet, men kom til meg på kontaktlyden, og gav seg da jeg gikk imellom og viste henne håndflaten.
Hun var temmelig stresset inne hos veterinæren, og var veldig klar for å gå. Ikke det at veterinæren gjorde noe galt, men det var bjeffete hunder utenfor og en nervøs hund på rommet ved siden av, og da er det ikke så lett å slappe av.
Da vi kom ut, gikk vi nesten på en spaniel, og jeg tenkte at nå er vel roen oppbrukt her... Men nei, hun hilste pent og vennlig, og kom med meg på kontaktlyden igjen. Veldig fornøyd hundemamma, her:)
Whisky var også med, og fikk utforske venteværelset og butikken. Snuste lenge på forsekkene, hilste på en valp, og to unghunder. Han brøy seg heller ikke om den lille bjefferen. Det var jo en tispe! Og i hans hode skal alle tisper tilbes.
Vi skal prøve en ny tilleggsmedisin som skal bedre bevegeligheten til Kaisa. Og neste uke har vi time hos hundehomeopat. Det kan jo ikke skade å utforske alle alternativer.

Noen ganger er det ikke ålreit

Noen dager vurderer jeg sterkt om ikke Kaisa-jenta burde gå på noe beroligende. Inne er alt helt rolig og fint. Men med en gang vi kommer utenfor huset, blir hun vill i blikket, trekker som et uvær og er ikke til å få kontakt med. Med tiden kommer jeg kanskje til å kunne forutse når hun har slike dager, men for nå er det ganske mystisk. Det har blitt mildt i været og regn. Kanskje har det noe å si? Jeg har trappet ned dosen med smertestillende med en halv tablett. Det kan spille inn... Og Nn har vært bortreist siden søndag. Alt dette kan være bidragende årsaker. Men det er helt umulig å forutse når vi er inne. Jeg ser ikke at hun trekker seg unna, ikke at hun klenger, hun bruker ikke mer dempende signaler. Hun er ikke irritabel eller tygger mer. Det eneste som muligens er annerledes er at hun sover mye. Det er jo greit å legge merke til dersom man er hjemme hele dagen. Men har man vært på jobb, eller nettopp har stått opp om morgenen, kan man jo ikke vite det.
Et langt og tungt hjertesukk. Jeg blir så utrolig lei meg når hun blir slik, fordi det er jo tydelig at hun ikke har det bra. Jeg føler meg utilstrekkelig...

Heldigvis har jeg en søt liten gutt som er deilig å gå tur med. Selv om han er jakthund, kan han faktisk gå løs en god del. Og han er verdens søteste når han kommer byksende mot meg. Så når ting er vansklig, prøver jeg å konsentrere meg om ham litt, for da blir jeg alltid i bedre humør. Jeg skulle bare ønske Kaisa kunne finne seg like godt tilrette i verden som ham...