Bortskjemte hunder

I dag forstod jeg at hundene mine er bortskjemt. De er bortskjemt med å få lov til å bruke språket sitt. Når vi nærmer oss andre hunder, pleier jeg å la dem få lov til å kommunisere så godt de kan. Det har nemlig blitt slik at de begge to synes at de fleste andre hunder er stas. Spesielt Kaisa elsker å få "snakke" med andre hunder. Hun er alltid så fornøyd når hun og den andre hunden har fått gitt hverandre beskjed om at "her er det ingen som har vonde hensikter". Men dessverre er det endel hundeeiere som ikke tenker slik. Når det kommer en hund med eier strenende rett mot oss i full fart, blir det for mye for henne. Da må hun hoppe fram og bjeffe. Hun er fra gamle dager slik at hun reagerer negativt på stramt bånd i møte med andre hunder. Da føler hun seg fanget, og får i hvert fall ikke kommunisert. Men jeg vet hva som kommer, så jeg må jo korte inn båndet, så hun ikke kommer bort til den andre hunden. Hun har ved flere anledninger klart å ryke både bånd og seler ved å kaste seg framover, så da har hun lært at hun kanskje kan komme seg løs og få hilse på hunden allikevel. Whisky elsker alle hunder, så han trekker mot den andre hunden og bjeffer av opphisselse. Nå må jeg understreke at dette bare skjer når hunden kommer plutselig på, og jeg ikke får laget nok avstand mellom oss. I tillegg gjelder "sammen er vi trøbbel"-regelen her. Hver for seg er begge temmelig flinke på passeringer, men sammen hisser de hverandre opp.
Jeg forstår at dette for andre ser skummelt ut, og jeg kan ikke nekte for at jeg føler meg litt ille berørt. Men jeg klarer å holde munn og ikke stresse meg selv opp. Hadde jeg kjeftet, ville ting bare blitt verre. Et av høstens prosjekter blir passeringstrening. Vi må komme så langt at Kaisa ikke trenger å kommunisere så lenge med hver hund, før hun kan passere i ro.