Mine herlige hunder!

Bare for å skryte litt. Noen ganger blir jeg så stolt av vovvene mine. Her omkring er det en god del hunder som vokter, og det blir bare fler. Jeg har prøvd å unngå å møte på de som vokter sterkest, og heller trent på å passere på god avstand. Vovvene mine har vært ganske flinke til å prøve å dempe dem de har sett på avstand, spesielt Whisky. Mye snusing og tissing og senket tempo. Dette har gått ganske bra, men i går hadde vi plutselig én bjeffende hund på den ene siden av veien, og to på den andre siden. Det ble litt for mye for Kaisa og Whisky. Kaisa måtte hoppe litt fram og boffe litt på den første, for hun hater "bakholdsangrep". Men hun har hilst på denne hunden før, og ble liksom stående og se uforstående på henne. Og så kunne vi gå videre, Whisky snuste for harde livet og ignorerte denne første hunden, men måtte kikke litt på henne da vi hadde passert.
Så brøt bjeffingen på den andre siden ut, og nå var det Whisky som måtte bjeffe litt tilbake, det var nok en hannhund der inne. Han pleier sjelden å bruke avstandsøkende signaler, og kommer som regel overens med alle. Da han hadde sagt ifra, måtte han pipe litt, fordi han tydeligvis egentlig gjerne ville hilse på minst en av hundene der inne. Og så kunne vi gå videre. Jeg må si at jeg var veldig stolt av dem. Jeg kan jo ikke forvente at de ikke skal reagere i det hele tatt på tre "overraskelses-angrep"på rappen. men de taklet det kjapt og skjønte at disse hundene var mer usikre enn ondsinnede. Å se dem mestre situasjonen og roe seg ned så fort var helt fantastisk.
Men det var jo ikke slutt enda, fordi vi måtte gå samme vei tilbake. Men nå visste vi alle hva vi gikk til, og jeg tok hundene ut i så stor bue jeg kunne, og Whisky laget ikke en lyd, bare snuste seg forbi. Kaisa måtte buste litt, og kikke fælt etter de to første. Men hun fulgte fint etter meg på kontaktlyden. Stor bue igjen på neste hund, og Whisky brydde seg ikke, Kaisa måtte lage en liten boff og murre litt, men gikk bare forbi.
Så gikk vi pent og rolig hjem. Veldig deilig å se at Kaisas stressnivå går så fort ned igjen. Men vi har jobbet mye med mestring, og det har tydeligvis gitt resultater. Deilig også å se hvor flink hun er til å dempe seg selv. I dag var hun ute og gikk med mannen min, og først møtte de en katt som løp av gårde rett foran dem. Men ikke nok med det. En rådyrbukk kom ut på veien, 5 meter foran dem. Det løp naturligvis for livet mens det skrek. Og Kaisa gjorde et lite byks etter det, og det var alt. For to år siden ville det tatt henne flere dager å roe seg ned etter noe sånt. Hun har jo dessverre jaget både katter og rådyr i skogen.
Da synes jeg at jeg har lov til å være stolt av henne!